3

Livet er skjørt!

  • Dato: 22.01.2016, Kl: 22:48

Kjære alle lesere.

Livet er virkelig skjørt. 

Hvor heldig er ikke jeg?? Jeg klarer jo alt. Jeg tåler alt. Er sterk nok til alt... Eller...

Jo jeg er takknemlig for de 3 nydelige barna mine, den fantastiske mannen min og det flotte hjemmet vårt. 

Jeg velger å vise offeligheten det beste utav meg selv. Men inni meg kan ingen se. Inni meg er det smerte. Mye smerte.                                                           Hver dag våkner jeg mer utslitt enn da jeg la meg om kvelden. Hver dag kjemper jeg en kamp mot smertene som river inni meg.  Er det volden jeg var utsatt for, stresset, ansvaret, forpliktelsene eller bare livet som gjør det??  Jeg vet ikke. Kanskje en kombinasjon. Men det å vise folk min største sårbarheten er vanskelig for meg. Jeg skammer meg over at jeg ikke har vert sterk nok, klok nok og flink nok til å ikke klare å stå imot smerten.                  

Jeg har fått den største oppgaven i livet. Å være mor til 3 flotte, intelligente og enestående barn. Jeg elsker dem over alt i verden. Jeg gjør alt for dem. Jeg fyller dem med all den kjærligheten jeg har og de gir meg gleder, latter og tårer. Men livet er skjørt. Vi må ta vare på hvert eneste øyeblikk.

I snart 12 år har jeg kjempet en kamp. En kamp om å overleve. En kamp ingen kan sette seg inn i uten å ha vert der selv. De første årene for å skjule volden. Komme meg ut av volden. Så å ordne opp og bli trodd etter volden. Jeg har blitt veiledet av barnevernet,barnepsykologer, familie terapeuter og andre som mener de har peiling. Jeg har stått på og fullført alt. Jeg har gitt hjertet mitt til veiledningen. Og lært utrolig mye bra. Men det har kostet. Det har kostet helsen min. 

Men jeg skal jo være sterk, så når jeg nå sitter her med smertene som river og vet at jeg skal kjempe igjen for å bli trodd... For hvem i verden kan ha så uflaks? Hvem kan tro at en person må gå igjennom alt jeg må gå igjennom?? Folk tror rett og slett at jeg lyver. For i den perfekte verden folk bor i er det ingen som blir voldtatt, utsatt for vold, får problemer med gjeld etter drittsekken og alt dette har ført med seg. 

Jeg har måtte flytte vekk fra alle jeg er glad i, for å være trygg. For å skape et godt liv for de nydelige barna jeg er velsignet med. For å kjempe for å få lov å leve et godt og trygt liv. Jeg har forlatt min familie og mine venner for retten til livet. Ja det kan være ensomt uten venner og familie, men jeg lever. 

Jeg er ikke perfekt jeg har tatt mange dårlige valg i livet. Men jeg har aldri gjort noe for å skade noen andre. 

Jeg skal leve med smertene, Minnene og arrene jeg har. Jeg skal leve livet godt. Å gjøre den viktigste jobben jeg har fått, som er å oppdra 3 flotte mennesker,  gi de en trygg og sikker oppvekst. Sånn at de kan gå ut i verden som voksne å ha tro på seg selv og å gjøre verden til et bedre sted for noen andre. 

Ha en fin helg alle som leser, livet er skjørt ta vare på hverandre 💗


0

Hei alle lesere. 

 

Fikk ånden over meg i dag, bestemte meg for å skrive litt igjen. 

Vi har nå funnet roen i et nydelig hus på en nydelig plass ?? freden har senket seg og ting går seg mer og mer til. 

I hele denne prosessen frem til i dag har jeg vert livredd. Ja livredd for at jeg skal ta feile valg. Valg som vil påvirke min familie og spesielt min eldste sønn.

De siste uken har jeg virkelig merket at all jobbingen i 6 år har nyttet. Jeg har nå fått en sønn som er trygg.

Han er trygg på seg selv, livet og at vi er ute av fare. Han har etablert seg en vennekrets, gode  rutiner hjemme og på skolen. 

For en mamma, som er vant til å bli oppringt hver dag, der min sønn har vert i konflikter. Er dette en ny verden. Skolen var godt forberedt. Det er ikke til å skyve under teppet at han har havnet i en urolig klasse, men når tilbakemeldingen fra skolen er at han ikke hiver seg på urolighetene, tar gode valg og følger skolens regler. Ja da blir mammahjerte stolt. Han har det bra på skolen og da har jeg mulighet til å gjennomføre de rutinene som skal til hjemme også. Det blir en god sirkel med positivitet. Så for alle dere som jobber i skolen og barnehager, dere gjør en utrolig viktig jobb. Ikke at jeg overlater alt til skolen. Men det har vert som å jobbe i motvind tideligere. Jeg har nå en gutt som er glad i livet. Han er skjelden utagerende og ting går lettere. Han elsker å gjøre lekser og spiller fotball med et stort smil om munnen.  

I går fikk jeg muligheten til å treffe noen fantastiske damer. 💗💗💗Damer som har opplevd mye av det samme som meg. Jeg ble sittende å reflektere litt over reisen min. Jeg startet på bar bakke. Måtte bygge livet mitt fra grunnen. Men jeg klarte det. Jeg klarte å komme meg på beina. Jeg klarte å sikre fremtiden til mitt barn og meg selv. Så oppe i all tvilen  på mine valg forstår jeg at jeg ikke har gjort annet en å ta hode valg. Men hvordan vet mann atann tar rette valget???! Ja hvordan vet man det da? Det finnes ingen fasit. Du vet rett og galt. Du vet at hvis du blir skadet, såret eller krenket så er ikke det bra for deg. Da er ikke valget vanskelig lenger. Hvis det er noen av damene som leser dette, så håper jeg at dere tar i mot et råd fra meg, stol på deg selv å ta imot all den hjelpen dere kan få. Samarbeid med etatene så godt dere kan. Det blir tøfft, men dere må være sterke.

Vi lever bare en gang. Ikke gå igjennom smerte du ikke må. Ta tak i livet ditt. Se mulighetene , ikke begrensningene. Ja det er lett for meg å sitte her å si det nå. Men det er faktisk slik. Ta deg tid til å kjenne på følelsene inni deg , men ta vare på de gode følelsene. I mange år då jeg bare begrensninger, jeg så ingen muligheter ingen måte å komme med ut av uheldigheten, i dag ser jeg ingen ende på hva jeg kan få til. Jeg kjemper videre. Det kommer tøffe tider men vi må stå sterkt når det blåser som verst. De som gir opp er de som faller først. 

 

Fra innerst i hjertet ønsker jeg dere alle en fin dag videre klem fra JT 💗


1

Lenge siden sist <3

  • Dato: 03.06.2015, Kl: 14:31

Hei lesere. 

Det er altfor lenge siden sist. Jeg har ikke glemt bloggen,  men desverre så har jeg vert travelt opptatt med mye den siste tiden. 

Jeg har hatt mye på meg, i forhold til min eldste sønn og hans vansker. Jeg har selv hatt mye vondt og ikke helt visst hva som skjer med kroppen min. Venter på utredning. 

I høst startet meg og min samboer hos en familievileder jeg fikk kontakt med. Det var godt å snakke med noen som kunne gi oss tips i hverdagen, som kunne sortere tanker hos oss begge. Vi slet mye med han eldste gutten min, som hadde det tøfft. Det  ble mye krangling og en ganske tung tid. Juletiden har alltid vært en belastning for min eldste sønn, med tanke på flashbacks og vonde minner fra den tiden faren var med oss. Men julen 2014 var den beste på mange år. Vi hadde det stille og rolig med nermeste familie her vi bor. Familievilederen hjalp oss med å forbedre oss i god tid. Vi laget trygge og gode rammer rundt gutten og det fungerte bra. Vi var i forkant av alle situasjoner og snakket om det som var vanskelig. Det å se alle tre barna så lykkelige varmer et mammahjerte. Å vite at jeg har tatt så mange riktige valg, ved å gå ifra min eksmann, gjør meg lykkelig. Det har så mye å si. At vi flyttet vekk fra vonde minner har økt livskvaliteten med 100%

Folk må forstå at det å gå ifra en voldelig mann krever mye. Det høres lett ut, men det krever selvtillit og troen på at livet kan bli bedre. Alle som opplever vold vet at de har verken selvtillit eller tro.

Jeg kan ikke si at det er lett for det vet jeg at det ikke blir. Bare denne uken har jeg 6 møter på 4 dager for å bedre vår livssituasjon. 6 år etter bruddet har jeg fortsatt en kamp.

Jeg møtte veggen for noen mnd siden. Fikk vondt i kroppen på en måte jeg har vanskelig for å beskrive. Jeg møtte et navsystem som krevde at jeg skulle skape stabilitet i livet. Jeg forstår at stabilitet er viktig, men nav forstod ikke hvorfor det ikke var der. Det å ha en posttraumatisk stress lidelse gjør at jeg er i beredskap hele tiden. At jeg må vurdere før jeg kan bestemme meg. Jeg har hatt problemer med gjeld etter min eksmann og det har gjort det vanskelig med å finne et stabilt hjem. Og at grunnen til at jeg har plager i kroppen kanskje kommer av alt kjøret jeg har hatt de siste årene. Jeg har en fantastisk saksbehandler som nå forstår meg og kan hjelpe meg ut i en jobb som jeg kan mestre, med mine utfordringer. 

Men nav er bare en utav mange etater jeg må tilfredsstille. Forventningene til ppt, barnevernet, bup, skolen og familievernet krever mye innsats og en enorm psykisk styrke. Når jeg endelig hadde klart å skape stabilitet i å finne et hjem til meg og min familie som ikke er midlertidig, men faktisk noe vi kan kjøpe på sikt, så har alle en mening om dette. Noen etater utrykker seg med å melde bekymring til barnevernet, på at vi skal flytte.  Noen utrykker seg verbalt, om at jeg ikke vet min eldste sønn beste. Og andre ser at jeg nå skal klare, etter så mange års kamp, å lage en stabil familie situasjon.  Du tenker sikker at det burde jo alle forstå, men det gjør de altså ikke.  Så 3 bekymringsmeldinger om flytting, til barnevernet på 1 mnd er ganske tungt å svelge. Men heldigvis har jeg en saksbehandler hos barnevernet som gang på gang sier at hun aldri tviler på mine omsorgsevner. Det er jeg glad for å høre. Men jeg blir ikke mindre redd av den grunn.  Vi ser i media og sosiale medier, der folk går blitt dårlig behandlet av barnevernet. Så jeg er alltid litt skeptisk. 

Når jeg forteller folk hva jeg går igjennom, blir jeg ofte møtt med spørsmålet: om jeg lyver. Nei jeg lyver ikke. Men jeg hadde hatt problemer med å tro at et menneske som meg skulle kunne være så uheldig, med så mye. Jeg kjemper hele veien for at familien skal få det bra. Noen ganger gråter jeg meg i søvne, uten å finne løsninger på problemer. 

Hvis noen lurer så vil jeg si: JA  det er tøfft å gå i fra en voldelig mann!!!  Det er verdt det, men det krever mye mer av deg enn det du noen gang aner. Det å ha alle etatene som passer på alt du gjør er slitsomt.  Det å aldri kunne ta valg uten at andre mennesker du ikke engang kjenner, skal ha en mening, er slitsomt.  Jeg har stått oppreist igjenom snart 6 år. Ingen knekker meg, men jeg møter veggen noen ganger, men ingen klarer å knekke meg. Det er bare å reise seg igjen og stå på videre. 

Et godt sitat fra meg er: du får ikke mer enn du tåler! Du tror at du har nådd maks når du passerer 70 % men du klarer fint å gå på 80 %

Ha en fin dag videre  


0

Tanker å falle tilbake på....

  • Dato: 20.08.2014, Kl: 11:17

Hei.

Jeg tenkte det var på tide med et nytt innlegg. 

Sommeren er over, vi nærmer oss høsten igjen. Det er snar 4 år siden jeg traff mannen i mitt liv :)

På 4 år har vi fått 2 barn sammen... ganske fantastisk egentlig :)

Jeg vil si at vi er ganske lykkelig sammen. Selv om alle forhold går opp og ned, så føler jeg at vi har det bra sammen.

                                                                       

Jeg klarte å knuse tlf min så grundig i dag. Den nye fine tlf som jeg har fått av min kjære. Jeg fikk helt panikken, kunne ikke trro at jeg

klarte å være så uforsiktig. Alle de negative tankene mine kom. Jeg er en idiot, jeg er klarer ikke å passe på tingene mine, jeg ødelegger alt,

jeg har ingen resepekt, min kjære kommer til å hate meg, jeg fordetjener å bli hatet, jeg fortjener å bli banket skikkelig..... så stoppet jeg litt....

hva er det jeg tenker, det er snakk om en materiell ting.... ja den var dyr, men jeg fortjener vel ikke å bli banket opp av den grunn.

Alle kan være uheldig.

Jeg måtte virkelig tenke godt etter å prøve å huske hvorfor jeg fikk en så brutal tankegang. Jeg føler jo meg dum, som klarte å knuse tlf min så totalt,

men det burde jo ikke sette frem alle disse negative tankene, på grunn av det.

Jeg kom plutselig på den gang jeg krasjet bilen min.... uff....

                                                            

Jeg hadde vert på behandlig for nakken min, hadde fått min sønn (som bare var rundt året) inn i bilen. Det var varmt ute, midt på sommeren.

Jeg satte meg glad og fornøyd inn i bilen å kjørte avgårde. Gledet meg til å se venninnen min igjen. Så kom jerg ut på motorveien på Laksevåg i bergen....

Det var en veps i bilen. I full panikk fikk jeg ned alle vinduer og viftet med armene som en tulling. Men vepsen var vekk. Jeg lukket vinduene og tenket kanskje i 1 sek....

Der stakk den jævelen meg... midt mellom brystene... Jeg skrek og hylte... var helt ifra meg... kjørte i 80 km/t, ut av veien opp på autovernet og ned igjen i veien....

Jeg stoppet på en busslomme, for å se om jeg hadde synlige skader. Kjørte videre til verkstedet på minde. Bilen var kjøpt ny for bare 3 mnd siden.

Bilen var så skadet at jeg ikke kunne kjøre den. Min eksmann var da på ferie 30 dager i hellas... hadde reist noen dager før. De på verkstedet kunne ikke

love meg at jeg fikk bilen igjen før han kom hjem igjen. Jeg var helt i fra meg... hylgråt på kontoret til han som jobbet der. Jeg visste at nå ville jeg bli drept.

Jeg fikk grei beskjed før han reiste at jeg ikke måtte få en eneste ripe i bilen. Det var jo meg bilen stod på. MEN det var jo hannes bil selvom..........

Og der stod jeg.... en totalt krasjet bil.... 3 bryster...( jeg hovnet sånn opp på grunn av stikket), og en mann i hellas som kom til å drepe meg om han fant det ut.

Jeg var jo en idiot, jeg var uforsiktig, jeg klarte ikke å ta vare på noen ting, alt var min feil, jeg var en dårlig mor, en dårlig kone, en dårlig venn....

Jeg bestemmte meg for å alri fortelle om bilen. Hvis jeg fikk bilen igjen før han kom hjem, skulle jeg holde kjeft. Dagene gikk. Jeg ringte i hvertfall annen hver dag.

For å høre hvor langt de var kommet. Jeg reiste en tur til en annen venninne i Førde, for å slippe tankene på hvor mye bank jeg kom til å få.

Da jeg kom hjem fra førde var det noen dager til min eksmann kom hjem... jeg var ute av meg selv... livredd... prøvde å holde motet oppe.

Dagen før han kom hjem, ringte verkstedet til meg å sa at bilen var klar. Jeg var så lettet over at han ikke kom til å merke noen ting.... men skadene kom på

70.000 kr........ og dette gikk på forsikringen. Heldigvis kunne min eksmann lite om forsikring av biler og slikt, så han oppdaget det aldri.

                                                                        

Men der har jeg grunnen til at jeg fikk panikk i dag, pga tlf min. Jeg turte egentlig ikke å ringe han å si hva som hadde hendt, men klarte å mote meg opp.

Når jeg fortalte han hva som hadde hendt, sa han bare at det er sånn som skjer. Han ringte forsikringselskapet, å fikset alt. Det var ikke noe problem.

Jeg vet at det var dumt av meg å knuse tlf, men det var et uhell. Jeg elsket jo den tlf. fineste tlf jeg har fått noen gang. Krysser fingrene for at jeg får reparert den,

eller at jeg får ny.

                                                                        

Jeg vil takke for at dere leser bloggen min. Del den gjerne, mann vet aldri hvem som trenger hjelp, ut av et voldelig forhold.

 

Mange gode klemmer fra JT

 

 

 

                                                           


0

Sommeren som forandret mitt liv for alltid.

  • Dato: 04.08.2014, Kl: 21:49

Hei alle sammen.

 

For en nydelig sommer. Vi har hatte det så utrolig godt og varmt hele sommeren.

Vi har vel aldri badet og kost oss så mye ute før. Kan virkelig ikke klage på været :)

 

Jeg har fått en forespørsel om å skrive litt om hvordan jeg traff min eksmann. 

Så da er det bare å hive seg over det :)

 

 

Jeg var 17 år. Nettopp ferdig med videgående skole som kokk. Hadde fått meg lære jobb midt i bergen sentrum.

Jeg startet opp ganske fort etter skoleslutt. Jobbet hver dag fra 12 til 19.30. syntes det var helt greit.

Selv om jeg følte at jeg gikk glipp av mye sosialt i livet.

Det var søndag, jeg gikk over Torgallmenningen i Bergen. Var endelig ferdig på jobb. Å skulle rekke bussen hjem.

Der stod han, jeg så han med en gang. Han og en kompiss skulle følge kjæresten til kompissen til bussen.

Han såg på meg hele tiden. Jeg satt meg ned på benken på buss stoppet. Selvfølgelig satte han seg ned ved siden av meg.

Han begynnte å snakke til meg, jeg bare svarte kort. Han var jo kjekk, men jeg visste ikke om han var en for meg.

Jeg gikk på bussen, å tenkte at jeg aldri kom til å se han igjen.

 

Men det stemmte jo ikke. Ett par søndager etter, kom han løpende etter meg til bussen.  Han sa så mye fint til meg.

Jeg var så flott og nydelig, det ene etter det andre. Jeg som ikke var så godt vannt til å høre slikt, ble så sjarmert at jeg mistet hodet helt.

Han spurte etter nr mitt.... og jeg ga han det.

Det gikk ikke lange tiden før smsene haglet inn. Han hadde aldri truffet noen med så fine øyne, så fint hår osv.....

Jeg var så lett å sjarmere, jeg var jo fortsatt ulykkelig forelsket i min tildeligere kjæreste. Så alt han sa gjorde godt.

Ja fallt totalt for alt han sa og gjorde.

Jeg møtte han på fridays noen dager senere, for å ta en kopp kaffe med han. Etter det var det oss.

Mine foreldre likte det ikke. Min far hadde en veldig dårlig følelse på denne mannen. Å han hadde desverre rett.

Jeg var med han hele tiden. Jeg var så forelsket at jeg ikke klarte å se hvem han egentlig var.

Altr virket så perfekt, helt til vi hadde vert en tur på byn. Han mente at det ikke passet seg at jeg drakk. Han var sur hele kvelden.

Når vi kom hjem til han var han så sint og sur, men jeg brydde meg ikke så mye. Da eksploderte han, skjellte meg og slo meg ganske hart i armen

og skubbet meg over armlenet på sofaen, Jeg vet ikke om jeg var i totalt sjokk eller om jeg faktisk var litt for full. Jeg kavet meg opp igjen og forstod ingenting.

Han gikk ut, tok seg en røyk og når han var tilbake var det som om ingenting hadde hendt. Jeg prøvde å ta det opp, men han kunne ikke

huske at han hadde gjordt meg noen ting han.... Så blind jeg var av forelskelsen gikk ikke det opp noe rødt varselsflagg den gang heller.

 

Han var verdens mest koselige utenfor hjemmet, han var sjarmerende og meget smart. En psykopat kan gjemme seg i alle typer mennesker.

Men føler du at det kommer opp et lite rødt flagg innimellom.... eller bare en gang, så må du stille deg spørsmålet, om det er verdt å satse livet sitt på

å være sammen med denne personen.  Jeg hørte ikke på min indre stemme.... eller min far.... men jeg burde gjordt det!

Det er lettere å være etterpåklok, men Jeg burde vert smart nok til å ikke innvolvere meg i dette forholdet fra den første gang ham slo meg, men kjærligheten gjør

blind, og det er fakstisk godt å ha noen som er glad i deg selv om det ikke alltid er like tryggt. MEN når du forstår at det er bedre å leve tryggt alene enn å leve i

frykt for ditt liv, da er du FRI!!!

 

Ha en fin kveld videre folkens :)

Klem JT

 

        

 

 


1

Hvordan vinne over frykten...

  • Dato: 05.07.2014, Kl: 21:58

 

Hei alle som leser bloggen min. 

Jeg har hatt mye å gjøre den siste tiden, så jeg har

liksom aldri fått tid til å sette meg ned å skrive. 

 

Denne delen av sommeren er fullt med mange følelser og minner. 

Tror ikke det går opp for meg resten av året, hvor tøffe det er.

Jeg er ufattelig sliten, vil sove hele tiden og føler at 

Jeg ikke strekker til noen plass. 

Det er nå 5 år siden jeg ble fri. 

Selv om hvert år blir bedre, så kommer minnene av den

Kvelden, jeg tok valget om å gå, tilbake.  

Men ikke bare fra den kvelden,  men kveldene før også.

 I dag er det 5 år siden jeg våknet av at min eksmann stod over meg i sengen, med en pute over ansiktet mitt.

Jeg sparker, slår og skriker alt jeg har. Bare håper at noen kan høre meg. Og så må jeg ha svimt av et øyeblikk,

for plutselig går han ut på golvet å forteller meg hvor uansvarlig jeg er og hvor dårlig jeg er som mor.

Hva får noen til å gjøre noe slikt??

 

En av mine aller beste venninner, mannen hennes og noen venner av hennes mann skulle på kino, og jeg hadde så lyst å være med. Jeg fikk egentlig bare grei beskjed om at det ikke var aktuelt. Jeg måtte ikke være så uansvarlig, og bare tenke på meg selv. Jeg hadde jo et ansvar hjemme. Og ha skulle på jobb dagen etter.

Men jeg lovet at jeg skulle komme rett hjem og ikke bli noe særlig sen.

 

Det var bare så deilig å gå ut, snakke med andre alene. Etter filmen stod vi å snakket en stund, før jeg løp til bilen og kjørte det jeg kunne hjemover.

Jeg visste at jeg var litt sen (20 min), men når jeg kom hjem var lyset av og de sov.

Jeg tenkte at, da var jeg ikke i noe trøbbel.

MEN så våkner jeg til et mareritt uten like.

 

Etter at han har gått vekk fra meg, går han ut i stuen. Han hadde ikke tid til dette.

Jeg måtte noe fatte og begripe at jeg ikke kunne være ute hele natten og ha det gøy, og så ikke stå opp med vår sønn om morgenen. Han hadde tross alt passet han hele natten og skulle på jobb.

Så smeller han ytterdøren igjen.

Min sønn kommer løpende inn til meg og opp i sengen til meg. Helt gråtkvalt av å ha vert vitne til at pappa skulle drepe mamma. «jeg skal passe på deg jeg mamma» sier han. Mamma hjertet mitt knuste, og jeg ville ikke dette mer. Jeg bestemte meg for at nå er det nok.

Jeg kunne ikke utsette dette vakre barnet for dette lenger.

 

MEN hvor skulle jeg dra??? Mine foreldre var på ferie med min onkel og tante på de nok med båten deres.

Mine besteforeldre (som ofte ble et tilflukts sted på dagtid) ville ikke takle det så bra at jeg kom der.

Mine venner og bekjente hadde nok med sine egne liv.

Jeg følte liksom at jeg ikke hadde noen andre plasser å gå.

 

Jeg brukte dagen fornuftig... fikk tiden til å gå. Vasket huset og laget yndlings retten til min eksmann, til middag. Prøvde så godt jeg kunne. Jeg var jo totalt avhengig av han. Jeg hadde jo ingen andre.

Han kom hjem fra jobb, å jeg ba om unnskyldning for at jeg hadde vert så uansvarlig å ikke våknet med en gang, å at jeg hadde vert så sen dagen før. Jeg skulle gjøre det godt igjen.

Da var alt i orden igjen.

 

Han skulle tilbake på jobb om natten, så jeg slapp å være bekymret for om jeg ikke klarte å våkne med en gang min sønn laget en lyd.

 

Neste dag, søndagen. Kjørte jeg en kollega av meg til søndags butikken. Han hadde vært syk ganske lenge og jeg følte at jeg ikke kunne si nei til å hjelpe han.

Etter butikken gikk vi på en stor plass der min sønn kunne løpe rundt å kose seg.

Tiden gikk så fort, og jeg måtte komme meg hjemover så fort som mulig.

Jeg visste at min eksmann skulle komme hjem tidelig fra jobb.

Men når jeg kom hjem var det ingen der. Jeg tenkte «TAKK GUD» da slapp jeg den i dag også...

MEN der tok jeg feil.

Jeg hadde lagt min sønn og ringt venninne 1 , og der går døren opp... hvor i helvete jeg hadde vert. Nå hadde jeg sikkert knullet hele sorgen befolkning av menn. Og jeg var så utrolig uansvarlig som mor, å holde min sønn så sent oppe (han var i seng til 19.30). han hadde vert hjemme tidligere og ikke funnet meg der. Jeg hadde jo ikke lært noen ting fra noen dager før. Han var så sint. Så ringer det på døren. Der står venninnen min. Takk og lov! Når andre er tilstede pleier han å holde seg rolig, Men ikke i dag. Han fortsatte å legge ut om hvor forferdelig jeg var, at min venninne ikke var velkommen i vårt hus i dag og at vi var respektløse. Jeg tok med meg min venninne utenfor huset. Vi satte oss på murkanten på parkeringsplassen. Hva skulle jeg gjøre??

Jeg kunne ikke gå inn igjen. Han kom bare til å slå meg helseløs igjen.

Vi bestemte oss for å ringe venninne 2. Hun kom ganske kjapt bort.

Vi ble sittende å prate om hva jeg skulle gjøre (jeg hadde fortalt disse to, bare dager før om at han slo meg).

Venninne 2 sa at vi kunne komme å overnatte hos henne til vi hadde funnet ut hva vi skulle gjøre.

Men vi måtte inn å hente min sønn. Vi mannet oss opp (Ja GYDA, vi kvinnet oss opp). Gikk inn i huset for å hente min sønn, jeg først venn 2 etter og venn 1 til slutt.

Min eksmann var rasende, vi hadde brutt oss inn å forstyrret han, og det var over hans lik at vi tok min sønn med oss. Jeg måtte slutte å oppføre meg som en hore og at vi var uforskammet og ikke verdt en dritt. Da hoppet venn 2 frem og forsvarte meg, «du kaller ikke min venninne det der» sa hun. Han eksploderte, kom mot oss.... jeg bare løp... han tok tak i venn 1 å kastet henne ut døren og så tok han tak i venn 2 og kastet henne ut, hun traff døren på veien og kuttet seg i øyenbrynet....

 

Vi løp så fort vi kunne.... venn 1 tok opp tlf og ringte politiet, forklarte situasjonen, men de trodde henne ikke. Jeg tok over samtalen og fortalte hva som hendte og hvor vi var.... så kastet jeg opp...

Nå var det over... han skulle drepe meg hvis jeg kontaktet politiet... nå var jeg så godt som død.

 

Politiet kom med flere biler. Vi fikk beskjed om å gå ned i barnehagen nedenfor å vente til alt var over. De skulle gå inn å sikre rommet til min sønn og hente ut min eksmann.... jeg knakk helt sammen. Jeg elsket jo det syke menneske. Han var jo den eneste som noen gang hadde vist at han var glad i meg. Nå raknet hele livet mitt... jeg gråt og kastet opp... alt var som et stort kaos.

 

Politiet ringet og fortalte at situasjonen var under kontroll. Og vi kunne komme tilbake.

Vi måtte gå forbi bilen min eksmann satt i. Jeg knakk bare enda mer sammen... mine fantastiske venninner tok seg av meg og fikk meg inn i huset.

De kjørte min eksmann vekk og to ganske flotte politi menn ble værende hos oss.

Jeg måtte avgi forklaring, og fortalte om volden siden vi møtte hverandre.

Mine venninner snakket med han ene på kjøkkenet, og hadde fått beskjed om å passe godt på meg fremover. At de aller fleste gikk tilbake igjen til voldsutøveren. Dette visste jeg jo ikke.

 

INGEN I VERDEN kunne forberede meg på hva som skulle komme nå. Den smerten det var å gå fra noen som hadde vert så stygg med meg, men som jeg var 100% avhengig av, var det verste jeg har gjort. Livet ble snudd opp ned. Jeg hadde aldri vert alene som voksen.

Aldri tatt en avgjørelse. Jeg var totalt beskyttet mot omverden. Hadde ikke facebook som de aller fleste og visste ikke hvordan du sendte en mail engang.

 

 

Men her sitter jeg i dag, 5 år etter å blogger. Fri fra all smerte både fysisk og psykisk.

Men dager som denne blir preget av flashbacks og vonde minner. Og jeg er ikke lett å leve med.

Jeg vet det.

Kroppen er sliten og trenger å få denne helge overstått!

Jeg tenker ikke så mye på volden i det daglige, men det sitter liksom i kroppen fysisk.

Jeg kjenner jo smerten i armene mine hver gang jeg beveger de. Og det minner jo meg på når han vridde de rundt og holdt armene på ryggen min.

Men nå er jeg trygg. Jeg vet at jeg aldri kommer til å oppleve vold noen gang igjen.

Jeg har lært meg å ta smarte valg for meg selv og mine barn.

 

Kanskje en slik dag som i dag er en dag vi bør feire :)

Feire friheten. Feire at vi har fått det livet jeg bare drømte om for 5 år siden.

Jeg er nok et levende bevis på at alt er mulig!

Takk til mine to engler som hjalp meg igjennom et helvete uten forstand :)

 

 

LOVE JT

 

 

 


0

Ta vare på livet.

  • Dato: 28.05.2014, Kl: 19:44

Hei.

Er en stund siden jeg har blogget nå.

Har nesten glemt det ut i den hektiske hverdagen vi har gått inn i :)

Det er mye som skjer på en gang, og jeg prøver å holde koken så godt jeg kan.

Må vel skryte litt av meg selv,. Jeg klarer meg veldig bra, til tross for at jeg ikke har vert i form de siste 5 ukene.

Det er tøfft å ha en mann som jobber så mye som han gjør. Hadde jeg ikke virkelig elsket han, så hadde jeg ikke

orket dette! Håper at han vet det!

 

                                                      

 

 

Har hatt mye flashbacks selv i det siste. Det startet vel når jeg leste om en dame i nærområdet som hadde blitt

drept av sin mann. Jeg vet jo ingenting om denne damen, men jeg vet at hadde jeg ikke gått fra min eksmann

ville jeg ligget under jorden selv. Sånn at jeg bare sier det, så går ikke dette så mye inn på meg,

at jeg ikke fungerer i det daglige. Men det setter et støkk i meg, og jeg blir bare mer takknemlig for å få lov til å leve som

et fritt menneske. Jeg har lov å si min mening, og gjøre de valgene i livet som jeg vil. MEN som alle andre som har familie,

må jeg ta hensyn til dem også.

Bare tanken på hva denne damen kan ha vert utsatt for er helt skremmende.Og nå er det barna som må lide for et valg

faren har gjort. Et valg om å gjøre to uskydlige små sjeler foreldreløse. Må de få den støtte og hjelp de trenger.

 

                                                                     

 

Jeg ble litt provisert i går når jeg så et sitat på facebook. Det var en som skrev, at de som skriver om det

som er positivt i livet sitt, burde slutte med det å heller være ærlig. På en måte kan jeg forstå at noen velger å være negative

uansett hvor de snur seg. Møter du motgang etter motgang har du ikke lyst å lese om allt som går bra med naboens liv.

MEN jeg mener jo at positiviteten øker med å være positiv og negativiteten øker ved å være negativ.

Jeg sier ikke at en negativ persom ikke kan være positiv, men at de som er negative ofte ser negativt på alt og dermen får de negative

utfall i livet.

Alle har et valg, et valg hver morgen. Jeg tar det valget hver morgen før jeg går ut av sengen. Et valg om en god eller dårlig dag.

Jeg velger som oftest en god dag. Og da kan ingenting ødelegge det heller. Hver kveld tenker jeg over alt jeg er takknemmlig for.

Og dette har gjordt meg til et mye mer positivt menneske.

Før så klaget jeg hele tiden, var sur og negativ til alt. Jeg hadde dårlige vaner, noen dårlige venner, dårlig helse og følte meg ubrukelig.

Nå vet jeg at jeg har gode venner, jeg har bedre helse (det kan dokumenteres), vanene mine begynner å bli bedre, og jeg

føler at jeg strekker til, til det jeg må.

Jeg er ikke smilende og blid dagen lang, men jeg prøver å være positiv så lenge jeg klarer.

Jeg blir sliten og lei jeg også, men det er en forskjell på å klage over det i en evighet, enn å si det og bli fredig med det!

Jeg har vert igjennom så ufattelig mye i livet, som bare få personer kan sette seg inn i, men jeg vil ikke være en som sitter å

syntes synd på meg selv. Jeg vil heller nyte livet og være positiv.

Jeg syntes virkelig synd på de som sitter å dveler over vonde ting de har opplevd. De vet ikke å gripe livet sitt.

Vi lever her å nå, og enkelte mennesker sløser bort tiden med å syntes synd på seg selv.

Jeg vet om mennesker som får ting rett i hendene hele tiden, men som aldri blir fornøyd. Dette plager meg, ikke så mye at

jeg blir negativ, men så mye at jeg ikke forstår hvorfor noen mennesker kan være så utakknemlig og frekke.

Noen har muligheten til å få et fantastisk liv, men kaster det vekk på grunn av fortiden. HVa er det som skjer...

Skal vi heller siotte å deppe over det som har skjedd i stedet for å lage et godt liv for oss nå?

Det er vel meg det er noe gale med. Jeg liker å ha det godt jeg :)

 

                                                                

 

Uff.... dette ble langt :) Men til dere som leser dette, Er du en positiv person vil positive ting skje! Og de som er negative, vil fortsette

å møte motgang!

 

Klem jt


0

Ufattelig!!!!!!

  • Dato: 29.04.2014, Kl: 18:39

Hei.

Nå har jeg spart meg lenge for å skrive.

Har vel vert litt mye på hjemmebane etter siste innlegg.

Takker alle for den enorme støtten jeg har fått!

                                  

Sånn at alle vet det (igjen), jeg har startet et nytt godt liv etter volden som rammet meg og min eldste sønn.

Vi har det trygt og godt. Noe jeg bare drømte om for bare litt under 5 år siden.

 

Vi har jo store utfordringer. Som de fleste barnefamilier har. Men vi har nok fått det lille ekstra, med tanke på

traumer og flashbacks. Men jeg kan med hånden på hjerte si at jeg gjør alt som står i min makt, til å gjøre denne

familien glade og lykkelige.

 

Påsken var tøff. Vi hadde koselig besøk av nære, gode venner. MEN min eldste sønn som sliter med angst, hadde migrene

i flere dager. Han hadde det veldig vondt.

Jeg har i ettertid forstått at migrene kan ha en sammenheng med angsten. Og at påsken var en trigger.

Vi takler angsten mye bedre nå, men den er jo umulig å forbrede seg godt nok på.

Jeg har en misstanke om at han får angst når det er mye mennesker rundt han. Kanskje det minner om at når de går

er det bare oss igjen, og da pleide pappaen å bli hissig, sint og voldelig.

Jeg inviterte ofte folk på besøk, jeg ville ikke være alene. Han merker på meg med en gang noe ikke er som det skal.

Han leser meg som en åpen bok.

Vi prøver å takle denne problemstillingen i alle sammenhenger, men jeg merker jo at det faglige hjeleapperatet ikke er helt som

jeg hadde forventet.

Føler vel meg mer som en skyldig, eller medskyldig i at min sønn har fått disse vanskene.

Nesten som om jeg blir misstenkt for omsorgsvikt, med en gang noe har skjedd.

Det er en ekkel følelse, men jeg vet at jeg har alt på det rene og vi gjør vårt beste for å gi våre barn de beste vilkårene.

Men noen ganger skulle jeg ønske at det faktisk gikk an å starte med blanke ark igjen. Viske ut de vonde minnene min sønn har.

Å på nytt, gi han all den kjærligheten og forståelsen han trengte for å bli et tryggt og sterkt barn, uten bekymringer.

Selv om det ikke blir blanke ark, så gir jeg alt av meg selv til alle barna mine!

                                                            

Selv går jeg igjennom en fase med mye flashbacks. Hva som trigger det, kan være forskjellig. Men alt fra en lukt, en lyd,

stemmning i huset, dagsformen.... you name it....

Jeg ble si i forige uke. Å være syk var noe som ikke var akseptabelt, når jeg var sammen med min eksmann.

Jeg hadde jo plikter jeg skulle gjøre om jeg så lå i graven.

Den følelsen når feberen virkelig sitter seg i kroppen, den minner meg på hvordan jeg hadde det den gang.

Jeg blir stresset, begynner å overarbede hjemme, og føler at jeg ikke gjør noe godt nok.

Min nye mann får jo helt sjokk, når jeg begynner.

Selv om jeg vet at jeg har det tryggt å godt nå, så er det så utrolig vanskelig å forstå at jeg ikke klare å gi slipp på

flashbacksene. Det kan ta timer og nesten en dag, før jeg forstår hva jeg holder på med.

Dette er jo frustrerende for både meg og min nye mann. Han blir så bekymret at han trekker seg vekk fra meg, og blir stille.

Og når du har levd med frykten i kroppen i så mange år, vet du at det alltid er stille før stormen. Og dette blir jo en enda større

trigger for meg. Jeg kan ALDRI skylde dette på min nye mann! Han vet jo ikke om dette. Men Når jeg kommer til meg selv igjen,

forstår både jeg og han mer utav hva som hendte.Og vi lærer utav det.

Han er utrolig flink til å averge mange av mine flashbacks. Han kjenner nok tegnene igjen etter hvert som vi har blitt kjent med hverandre.

JEG ELSKER VIRKELIG DEN MANNEN!!

                                                  

Og at jeg kunne være så heldig å treffe et så fantastisk menneske.... hvem hadde vel trodd det????

Det var kjærlighet ved første blikk, for min del i hvertfall. Han hadde de snilleste øynene jeg noen gang hadde sett.

Jeg hadde bare lyst å krype inn i armene hans å være trygg..... VEL.... nå ble det no slik at jeg gjorde det... og det resulterte 

i at vår fantastiske datter ble til.

Og jeg kan forstå at familien hans ikke likte tanken på at jeg kom busende rett inn i livet hans og plutselig var gravid.

Men jeg håper at jeg er tilgitt for det nå, og at de vet at jeg gjør så godt jeg kan for å gi han et lykkelig liv!

                                                                             

Jeg trenger nok psykolog hjelp igjen jeg også, men når jeg ikke har rett på noe oppreisning etter det jeg har vert igjennom,

så klarer jeg ikke å ta meg råd til hjelp.

Dette er jo et kjent problem, som burde vert gjordt noe med. Etter alt jeg har måtte gå igjennom på snart 11 år, så har jeg

ikke rett på å få dekket hjelp. Dette er egentlig forkastelig. Jeg blir sint inni meg, men sammtidig så tenker jeg at jeg

er så sterk, at jeg ikke skal la meg knekke av den grunn. 

                                                      

Vold i nære relasjoner er et problem. Men det største problemet er å bli trodd.

Folk som aldri har vert igjennom noe lignende skal sitte å vurdere om du er troverdig, eller om du har blitt utsatt for

noe kriminellt. Selv om de har en utdannelse som sier at de er faglig kompitet til å ta den avgjørelsen, vil ikke det si at

de har erfaring som tillsier at de vet hva de snakker om. Jeg har blitt sviktet av et politi som ikke trodde på meg, og skriver

i sine raporter at dette var en runddans. Dette på grunnlag av at jeg kom redd og livstruet av min eksmann møte med en

ansatt hos politiet og sa a t" jeg må trekke anmeldelsen. Jeg er redd og kan ikke gå videre med saken." Jeg ba henne om

å skrive at dette var min feil og at hvis jeg ikke hadde vert så vanskelig hjemme (hadde gjordt mine plikter i tide) så hadde

jeg ikke blitt misshandlet av min eksmann.

En med erfaring ville aldri gått med på å slettenoen ting. Alle kvinner som blir utsatt for noe slikt får panikk.

Jeg hadde en eksmann som truet med å ta min sønn å reise. Han sa at han skulle plante beviser på at jeg ikke var egnet som mor.

At han kom til å få omsorgen for vår sønn. Men hvis jeg ikke gikk videre med saken skulle han la meg gå.

Jeg har i ettertid prøvd å få saken opp igjen, men uten hell. Jeg gjorde en feil og det var å tro på det monsteret som

hadde gjordt meg så mye vondt. MEN hadde det daa vert et støtteapperat rundt meg som kunne forbrede meg på hva som kunne

skje. Så hadde nok han blitt dømt. og jeg kunne fått profisjonell hjelp resten av livet, til meg og min sønn.

                                                                            

Det er nok noe som mangler når det sommer til støtteapperatet rundt vold i nære relasjoner. 

Noe burde vert gjordt. Vi kan ikke sitte å se påp at flere slipper unna!

Hvis det er noen av dere som leser dette som kunne tenke seg å gjøre noe med dette forslaget så ta kontakt.

Dette må inn i politikken!

Jeg har hørt snakk om at ting er endret litt pr. d.d, men at det fortsatt ikke er så bra som det kunne blitt.

 

Ha en stråleende dag videre :)

LOVE AND PEACE

JT

 

 


8

MØRKE HEMMELIGHETER

  • Dato: 11.04.2014, Kl: 13:27

Hei folkens :)

 

Har du et  dårlig hjerte eller er deprimert, så må jeg si at dagens innlegg blir veldig opprørende.

Jeg skriver dette i dag fordi at dette er en del av historien av den volden jeg har blitt utsatt for av min eksmann.

Mye av volden henger sammen på grunn av dette.

Det er et fåtall av mennesker som vet om dette. Jeg har aldri skrevet det ned på denne måten, så beklager

hvis det er rotete.

                                                                

Jeg har nett fyllt 18 år. Jobber som kokkelærling i Bergen sentrum. Jeg jobbet sent denne kvelden, som utplassert

på et hotel i 1 mnd. Det var 1 time til bussen gikk hjem.

Så jeg gikk til en pub og satte meg ned. Min eksmann kunne ikke treffe meg

den kvelden, så jeg satt der alene og tok meg en øl alene. 

Plutselig kommer en av vennene til min eksmann inn og setter seg med meg. Vi prater en stund. Og jeg går på

toalettet. Jeg vet ikke om han puttet noe i ølen min mens jeg var på toalettet, men jeg ble veldig full av den ene ølen.

Jeg gitt møt bussen, og han skulle følge meg. Jeg traff en jeg har gått på ungdomskole med og hun prøvde å hjelpe meg.

Men han kompissen til min eksmann stoppet meg. Han sa at han skulle betale taxi hjem for meg. Jeg var blitt altfor

full av den ene ølen til at jeg hadde noe dømmekraft. så jeg gikk nesten frivillig med på det.

Vi fikk tak i taxi og han bad taxien kjøre hjem til han. Men jeg ville jo ikke dit, jeg ville hjem. Han sa at vi kunne jo gå å se

en film så skulle han ringe etter taxi etterpå. Jeg tenkte jo at han ikke var så farlig, han var jo en kompiss av min eksmann.

Han kom jo ikke til å gjøre meg noe vondt.

Vi gikk inn og han satte på en film. Jeg ble mer og mer trøtt. Tlf min var tom for strøm. Så jeg kunne ikke ringe etter noen

som kunne hente meg. Jeg ville hjem og spurte mange ganger om han ikke kunne ringe etter taxi. Men han ville ikke det.

Han ville at jeg skulle overnatte. Jeg hadde jo ikke så veldig mye valg. Jeg hadde ikke lyst å gå ut på natten alene.

Så jeg gikk med på at jeg kunne overnatte. Jeg fikk det rommet han sa var gjesterommet. Jeg var så full av den ene ølen,

jeg kunne ikke forstå hvorfor. Jeg hadde jo aldri blitt full av en øl før.Jeg sovnet med en gang jeg la meg ned. Jeg vet ikke hvor

lenge jeg sov, men da jeg voknet hadde han lagt seg naken inntil meg.

Han holdt meg fast og prøvde å komme inn i meg. Jeg hadde på meg undertøy, men han flyttet bare på stringen min.

Jeg fikk helt panikk. Jeg prøvde å reise meg, men det gikk ikke. Han holdt meg fast. Han sa flere ganger at hvis jeg bare lå i ro

så ville det snart være over. Jeg gråt og ville hjem, men jeg hadde ikke noe valg. Jeg måtte bare la han gjøre det han skulle. 

Jeg sa mange ganger at jeg ikke ville dette. Men han sa at " jo dette vil du, dette er bra for deg".  Når han endelig var ferdig,

satte jeg meg på badet og gråt utrøstelig i flere timer (det føltes i hvertfall slik).

Det var fortsatt natt og jeg kunne ikke gå noe sted. jeg satte meg sammenkrøket på soverommet og tok meg en røyk.

Jeg ville gå, men det fikk jeg ikke lov til, han låste til slutt døren på soverommet.

Jeg fikk heldigvis låne en lader til tlf inne på et annat rom.

Jeg følte meg skitten og fortvilt. Ingen visste hvor jeg var. Jeg hadde vært så du som hadde latt han overtale meg.

Jeg fikk som jeg fortjente tenkte jeg om igjen og om igjen.

Men nå hadde jo han fått det han ville. Nå var jo faren over tenkte jeg.

Men da ringte det på døren. Han hadde ringt en anne kompiss.

Jeg prøvde å få klærene mine på meg i en fart. Plutselig står det 2 svære menn ved min side.

Jeg tenkte hele tiden på alle de historiene der folk blir voldtatt og drept. Jeg ville ikke dø. Jeg var bare 18 år.

Jeg satt på sengekanten og tok på meg buksen, han ene drog den av meg, jeg holdt igjen med alt jeg klarte.

"Jeg vil ikke ha sex med dere" sa jeg mange ganger. "joda det vil du" sa de. De dyttet meg ned i sengen.

Den ene holdt meg nede og den andre drog av meg klærene. "jeg vill ikke" skrek jeg høyt. Det hjalp jo ikke.

De hadde jo makten her. Jeg var bare en dum jente som hadde blitt full av en øl og blitt med noen hjem.

Jeg var en hore. Ikke rart at folk ikke hørte på meg, jeg sa jo aldri noe fornuftig.

De holdt meg fast og prøvde seg på alt som overhode var mulig. Jeg orket ikke å kjempe. Det gikk jo ikke

uanstett. Hvis jeg bare gjorde som jeg fikk beskjed om så ville de sikkert ikke drepe meg.

Jeg ville redde mitt eget liv. Han ene av de prøvde å få penisen sin inn i munnen min, jeg bet til. 

Han skrek høyt og slo meg hardt i låret. Jeg kjente ikke smerten engang. Jeg lot de gjøre seg fedrig.

Jeg måtte det. Ellers ville de aldri la meg gå.

Det ble lysere ute, og jeg hadde fått vasket meg. Jeg kledde på meg mens de satt å lo av meg i sofaen.

Jeg tok tingene mine og løp ut.

Jeg fant et busstopp. Fikk på tlf min min og ringte min eksmann. Han var hjemme og jeg kunne komme til han.

Da jeg så han knakk jeg helt sammen, jeg gråt utrøstelig, og han forstod ikke hva som var gale.

Jeg ville ikke si hva som hadde skjedd. Men han forstod jo at noen hadde hatt sex med meg.

Jeg bad han om å tro på meg, jeg ville ikke sa jeg. De gjorde dette med meg, ikke jeg med de.

Han ble rasende. Jeg var den største horen han visste om. Han slo med rett i ansiktet meg knytteneven,

flere ganger. jeg sank sammen på gulvet. Han fortsatte å sparke meg og slå meg. Kallte meg de verste ordene

som kan komme ut av en munn. Så gikk han. Jeg klarte da å ringe en venninne etter hjelp.

Det var blitt langt ut på ettermiddagen.

Han kom tilbake før venninnen min kom å hentet meg, han var sint for det også.

Venninnen min skrek til min eksmann at jeg måtte få lege hjelp etter hva jeg hadde vert igjennom det siste døgnet.

Hun kjørte meg til legevakten. Jeg var oppløst, jeg klarte ikke å snakke. Jeg ønsket at de bare hadde drept meg.

Da hadde jeg sluppet å måtte forsvare meg for noe jeg ikke hadde lyst å gjøre selv.

De var veldig hyggelige på legevakten. Jeg var der i mange timer. Venninnen min kontaktet familien min og fortalte hva

som hadde skjedd. De ble helt knust. Ingen visste hva de skulle gjøre for meg.

Det eneste jeg brydde meg om var at min eksmann ville tro på meg.

 

Det tok tid, men han sa at han ville være sammen med meg fortsatt.

Men jeg måtte vite at jeg hadde tross alt vert utro mot han, og det kom han aldri til å tilgi.

 

To uker etter dette grusomme døgnet skulle jeg på kino med denne fantastiske venninnen min.

Jeg hadde følt meg dårlig hele dagen og lurte på om jeg kunne være gravid.

Jeg kjøpte meg en test og gikk inn på toalettet på kinoen. JODA jeg var gravid.

Da jeg kom ut av toalettet kom venninnen min i mot meg. Jeg kunne ikke forstå at jeg i tilleg tilå gå igjennom

det jeg hadde nå var blitt gravid med en av de jævelene.

 

Jeg bestemmte meg for å anmelde det som hadde hent. De skulle få svi for det de hadde latt meg gå igjennom.

Politiet tok i mot min forklaring. Og tok forklaring fra de to og flere andre som kunne vert vitne.

De fant også en liten videosnutt som de mente beviste at jeg ikke hadde blitt utsatt for noe kriminelt.

så saken ble henlagt, og jeg var heldig som ikke ble anmeldt for falsk forklaring fikk jeg beskjed om.

TUSEN TAKK!

Jeg visste jo ikke om det var straffbart det de gjorde mot meg, det var jo derfor jeg gikk til politiet.

Og når det da i ettertid kommer frem at det er lov å behandle mennesker slik de har gjordt mot meg, er jeg dypt

rystet over lover å regler her i landet.

Hvis du glemmer å føre på en 1000 lapp på skatten kan du være sikker på at du får flere år i fengsel, men hvis du tvinger

noen til å utføre sekuelle handlinger så er det lovlig. Hva er moralen i dette da?????

 

Jeg gikk der i fra og følte at alt var min feil. Det gikk fler år før jeg klarte å se at jeg kanskje ikke hadde all skyld oppi all

elendigheten.

MEN det var bare en ting som gjenstod, jeg var blitt gravid. Jeg var jo ikke klar til å ta vare på dette barnet.

Jeg hadde heller ikke hatt sex frivillig,( i følge meg ikke resten av den statlige verden) så hvordan skulle jeg noen

gang kunne forholde meg til dette barnet. Jeg ville jo alltid se de fæle handlingene i hodet mitt hver gang jeg så på det barnet.

Jeg snakket med leger og psykologer, alle mete at ut i fra min tillstand så burde jeg ta abort.

Jeg hadde aldri gått videre i livet ved å beholde det barnet.

 

Meg og min eksmann fikk tak i et rom i et bofelleskap og flyttet inn dit.

Jeg reiste alene til sykehuset tidelig om morgenen for å ta aborten.

Jeg kom opp dit, fikk en seng noen piller og noen sprøyter. Det hele var over på noen timer. Men sorgen over å måtte

gå igjennom noe slikt ufrivillig var ikke til å holde ut. Jeg fikk reise hjem på kvelden.

Jeg ble sjekket av en lege og ble utskrevet.

En venninne skulle hente meg, jeg ventet i flere timer, men hun kom ikke.

Jeg måtte gå til bussen. En time på buss noen timer etter en abort er ikke til å anbefale.

Jeg hadde tatt med meg noen av de store bindene de hadde der heldigvis, så jeg måtte bytte buss noen ganger for å skifte.

Jeg flte meg så alene, ingen som brydde seg nok om meg til at de kunne sette av noen timer for å kjøre meg hjem.

Ingen som kunne hjulpet meg med noen penger sånn at jeg kunne tatt taxi hjem heller.

Selvtilliten var nok nådd bunnen. Jeg var ikke verdt en dritt for noen. Jeg var bare tilstede i verden, men ikke noen folk kom til å savne.

Jeg kom hjem og startet et liv med den eneste som ikke hadde sviktet meg helt, min eksmann.

Han hadde full makt over meg. Hvis jeg ikke var enig i noe han sa minnet han meg på at jeg hadde vert utro og blitt gravid.

Han var offeret her ikke meg. Derfor godtok jeg så mye vold som jeg gjorde de årene.

                                                           

Til dere som klarte å lese igjennom dette. Jeg vil ikke at dere skal syntes synd på meg.

Det er ikke bare jeg som har vert igjennom noe slikt. Bare vær der for de som opplever noe slikt.

Tilby å kjøre dem, eller tilby noe. Det er vondt å gå igjennom alene.

Men vær realistisk, mann kan ikke sørge for alltid.

Etter en stund må mann gå videre, jeg gjorde det for mange år siden. Livet går videre og jeg ville være med videre og ikke

henge igjen i fortiden.

 

Klem fra JT <3 peace and love <3

 


2

VOLD I NÆRE RELASJONER.

  • Dato: 08.04.2014, Kl: 22:48

Heisann....

 

Dagene gå no bare de. Jeg prøver å ta vare på alle minnene vi lager sammen i denne

fantastiske familien, jeg har bygget sammen med min fantastiske mann.

 

Er min historie en solskinns historie??

Kanskje det. Jeg tenker jo ofte på hvordan det kunne gått.

Hadde ikke mine gode venninner grepet inn den gang, hadde jeg nok aldri gjordt noe med det

selv.

Jeg vet at han hadde tatt livet av meg til slutt. Det er helt uvirkelig, men hadde jeg ikke tatt makten tilbake

i mitt eget liv, hadde jeg mest sannsynlig ikke vert her i dag.

 

                                          

 

Jeg har tideligere skrevet om den støttegruppen jeg har gått i.

Jeg lærte ganske fort at alle de kvinnene som satt der hadde følt på kroppen det samme som meg.

Noen fysisk og noen psykisk. Alle kunne fortelle det at, det kommer gode dager. Volds personen var ikke

voldelig hele tiden, de kunne være normale mennesker også.

Men slår du en annen, eller driver å rakker ned på noen andre og får dem til å føle seg mindre verdig, så er

det vold.

                                                Bare et eksempel på at dette kan skje

                                                                                                                                              med de du minst venter det.

 

Jeg hadde et indrelig håp om at jeg skulle hjelpe han til å bli snill. At jeg kunne være flink til å gjøre de tingene

jeg skulle, slik at han ikke ble sint.

Men helt alvorlig.... Det går ikke an å tilfredstille andre 100%, hvis det er i mot alt du står for som menneske.

Jeg kunne ikke redde han. Jeg måtte redde meg selv og vårt barn. Barn blir skadet av å vokse opp i et hjem med vold.

En dame fra ppt, fortalte meg at hun hadde jobbet med problematiske barn i mange år. Barn som ble misstenkt for å

ha adhd. Siden foreldrene ikke fortalte om hvordan deres livssituasjon var, så var det vanskelig å sette en annen diagnose.

Men hadde foreldrene vert mer åpen om hva som skjer hjemme, kunne barnet fått hjelpen det trengte.

Barnepsykologen min kunne fortelle at barn helt nede i 5 mnd alderen kunne bli skadet av å vokse opp med vold.

Litt rystende å tenke på.

                                                           

 

 

Jeg har gjordt mitt for at vi skulle bli reddet fra et liv uten vold. Og jeg må si at jeg er stolt av meg selv for å ha klart meg så bra.

Jeg holdt på å gå tilbake til min eksmann flere ganger.

Jeg var noen ganger på besøk hos min eksmann etter at jeg hadde gått i fra han.

Men den siste gangen jeg var der ble han så sint på meg, at jeg tok med meg min sønn å løp ut dørene. Han hadde slått meg,

hadde jeg ikke reist der i fra. Jeg har aldri sett meg tilbake etter det.

Jeg tok et valg om å bli lykkelig. Å leve uten vold i nære relasjoner.

 

                                                                    Jeg vil bare si at dette skjer ikke bare med kvinner.

                                                                                                                                                                    Det er faktisk ganske mørke tall på menn som bli utsatt

                                                                                                                                                                    for vold.

 

Jeg er ikke enestående som klarte det. Jeg er ikke noe rakettforsker eller noe smartere enn alle andre (jo jeg er jo det :). 

Så hvis jeg klarte det, så klarer alle det.

 

Ha en fortsatt fin kveld videre folkens :)

KLEM JT


0

LIVETS RETT TIL Å VÆRE LYKKELIG :)

  • Dato: 07.04.2014, Kl: 20:33

Hei alle lesere.

 

Så var det mandag. Snart påske og storinnrykk av galne hordalendinger :) og en sogning :)

Gleder meg litt til påske nå. Det blir kjekt å se gode venner og tilbringe noen dagen sammen :)

 

                                                           

Påsken gir jo mange dårlige minner også, men vi skaper nye gode minner hvert år som går :)

Husker påsken for 7 år siden som det var i fjor.

Vi skulle låne min onkel sin hytte 1 time fra Bergen. Gledet oss en masse.

Det var meg, min eksmann, vår sønn, to venne par og en god venninne.

Første kvelden gikk fint, vi koste oss med god mat, godterier og noe enda bedre i glasset.

MEN så kom morgenen. Min sønn var tidelig våken, og alle som kjenner meg vet at jeg er VELDIG

morgengretten. Jeg stod på kjøkkenet og holdt på med noe, og typen til en av venninnene mine satt i sofaen

like ved meg. Jeg hadde jo selvfølgelig gjordt noe gale og min eksmann kom for å fortelle meg hvilken idiot jeg var.

Jeg ville ikke vise for de andre at jeg var svak, så jeg svarte igjen at han fikk ta å gjøre det selv. Han ble så sint,

at han bare gikk. Kunne jo ikke slå meg forran de andre i huset.

Han furtet i flere timer, satte seg på rommet og ville ikke snakke med noen.

Han gikk til slutt ut for å få ta i typen til den andre venninnen min, for å få han til å kjøre han hjem.

Han truet han på livet, men han var ikke redd. Han nektet.

Min eksmann lirte fra seg noen gloser ut av en annen verden, og gikk i seng.

Det ble skikkelig ubehagelig hele resten av turen. Han kom ikke ut av rommet, og jeg prøvde å sjule

hvor glad jeg var for at jeg ikke var alene med han.

Men så kom dagen vi reiste hjem. Det første han gjør når vi er alene er å fortelle meg hvor fæl jeg hadde vert, å

at jeg hadde vert en dårlig kone som kunne snakke slik til han. Han slo til meg i bakhodet noen ganger,

og vrei rundt armene mine til jeg ba på mine knær om at han måtte slutte.

Og så reiste han til sentrum.

Han kom ikke hjem før langt på natt, og jeg hadde ingenting med hvor han hadde vert.

Jeg følte at det var min skyld. Hadde jeg ikke sagt noe på turen, hadde jo ingenting skjedd.

Hadde jeg bare passet meg. Jeg visste jo egentlig at jeg kom til å få straff for at jeg svarte han.

Jeg tenker at alt dette var min sønn også vitne til.

Hva gjør ikke dette med et barn, de blir jo skadet de også. Og det er en betydelig andel som blir voldelig selv

etter å ha opplevd vold i nære relasjoner.

 

                                                           

 

Jeg begynner å takle disse flash backsene bedre og bedre, men de dukker opp. Jeg vet ikke om de noen gang

forsvinner, men jeg klarer vel å bruke de til noe positivt til slutt.

    

 Er jeg gal som tenker at det var en mening med dette. At jeg skulle faktisk oppleve dette for å kunne hjelpe andre??

Kanskje... kanskje ikke, men jeg vet i hvertfall at jeg har fortjent det livet jeg har i dag.

Det er faktisk livet rett å være lykkelig! Alle kan bli det!

Det handler bare om å bestemme seg for å ikke la noe ta knekken på deg.

Bestemme seg for at du skal få det bedre.

    

 Negative mennesker opplever mye negativt, mens posetive mennesker opplever mye posetivt....

er ikke det et bevis på at vi bør kjempe videre og stå på??

                                                      

 Jeg hadde en lang samtale med en veldig god venninne i dag, vi snakket mye om dette med at vi er glad for

at vi har litt bagasje i sekken. Kunn på grunn av at når vi er 50 år og kan oppleve en krise i livet, så er vi styrket nok til å

takle alt som kommer. Vi lar oss ikke knekke så fort.

                                                                  

 Vi snakket også om hvorfor folk ikke klarer å gå videre i livet. Jeg mener jo selvfølgelig at det har med sosial itelligens å gjøre....

Siden jeg er så ufattelig smart så kommer jeg meg lettere videre i livet...... Eller...... Hvem vet :) jeg er ikke noe lege, eller psykolog,

så jeg vet ikke om mine teorier stemmer overens med virkeligheten......

 

Ha en fortsatt fin mandags kveld folkens :)

 

Klem JT

 

PS: vil anbefale en film som heter "90 minutter"

Dette er sånn vi har det, vi som lever med vold i nære relasjoner.... kanskje satt litt på spissen, men ikke langt fra virkeligheten

                                                                         


0

ER LIVET RETTFERDIG?

  • Dato: 02.04.2014, Kl: 12:50

Hei igjen alle lesere :)

 

Så var det onsdag. Tiden flyr fortsatt.

Dagene er lysere og våren setter sine spor :)

Det er delig med vår. Alt vokser og spirer på ny.

Alle får liksom en ny sjanse til å blomstre :)

 

Søndag hadde vi babyfest for min søster. Hun ble så overrasket. Jeg som trodde at hun hadde

funnet det ut på forhånd.

Det var godt å se at hun har så mange som bryr seg om henne på den siden av fjelet også!

Mandag måtte vi ta et tårevått farvel. Neste gang vi ses kan det ha kommet et lite under til verden :)

Kjenner at det er trist at vi bor så langt fra hverandre. Men vi snakker jo sammen på tlf. Det hjelper litt

på savnet blir for stort.

 

Jeg kom hjem fra tur med tett nese og litt influensa følelse i kroppen. Jeg som har sluppet unna så

godt dette året, på grunn av omega 3 oljen som jeg tar. OG så glemte jeg å ta den med meg til min søster.

Sånn er det når jeg glemmer å ta den med meg. Men to dager med høy dose hjelper meg på rett vei igjen.

Føler meg nesten bra igjen nå. Fikki no ihvertfall sett at det er viktig for meg å ta den oljen.

 

Jeg fikk også en trist nyhet når jeg kom meg hjem. Himmelen har fått seg en ny engel.

Livet er ikke rettferdig noen ganger. Selv om det sikker var en mening med det, så er det ufattelig urettferdig!

Men noen kommer og noen går. Men håpet er ikke ute, og kjærligheten vil aldri dø.

Husker når min betsemor døde, og rett før det så giftet min beste venninne seg. De sier du skal elske å ære,

til døden skiller ad. Det er utrolig sterkt når det faktisk skjer. Mine besteforeldre ble skilit ved døden.

I dagens sammfunn betyr ikke det alltid at det skjer. Folk gifter seg og går fra hverandre, og gifter seg igjen.

Jeg sier ikke at mann skal holde ut i det uendelige. Jeg er et godt eksempel på at det noen ganger ikke går.

Men jeg vet at hadde jeg stolt litt mer på magefølelsen min, og hørt på foreldrene mine, så hadde jeg nok

ungått en skillsmisse. MEN jeg hadde nok da, ikke fått det fantastiske guttebarnet som gleder mitt hjerte hver eneste

dag :)

 

I dag har jeg vert å snakket med en økonomisk rådgiver. Jeg har en del gjeld etter mitt ekteskap. Som jeg føler aldri

forsvinner. Det var bare utrolig deilig å overlate det til noen andre, å finne en løsning. Jeg vet at det var helt riktig av

meg å gjøre dette nå.

Jeg har jo lyst å få vekk mest mulig av den dritten som min eksmann har påført meg.

Men jeg kan ikke bare skylde på han. Jeg burde hatt en plan før jeg gikk i fra han. Jeg burde ordnet alt økonomisk.

I stedet sitter jeg igjen med alt. Det føles så urettferdig. Men hvis jeg kunne velge, hadde jeg gjordt det igjen.

Et liv uten vold, men økonomiske vansker, er bedre enn et liv med vold og mye penger.

Men det er et vanskelig valg å ta.

Det skulle vert noen som kunne veiledet oss etter at vi hadde gått ifra en voldsutøver.

Veiledet oss innen økonomi og rettigheter. Hvorfor finnes det ikke et sånnt kriseteam?

Det hadde jo gjodt livene våre mye lettere.

Når du går fra en voldsutøver, er du så sårbar og forvirret, at ingenting føles trygt.

Du vet ikke hva du skal gjøre, eller hva du skal føle. Alt føles som et uendelig kaos i hodet.

Psykologer hjelper med å sortere tankene dine, men du må jo gjøre det selv. De gjør jo det ikke for deg.

 

Jeg må si at jeg er jo heldig nå, men det sitter dypt i mitt hjerte når jeg tenker på alt jeg har og må gå

igjennom for å nå mitt mål. Mitt mål om å komme tilbake til livet, å bli kvitt alle spor av vold han har satt

på meg.

Det er en lang vei å gå, men jeg nærmer meg hver dag!

 

Livet er ikke alltid rettferdig, men hvis du har et mål å jobbe mot, kommer du frem til slutt :)

 

Klem JT

 


0

SØSTER SJALUSI ;)

  • Dato: 29.03.2014, Kl: 18:54

Hei alle sammen :)

 

Da er jeg godt på plass hos min kjære lille søster.

Hun har fått fin gravid mage og ser veldig fin ut.

Kjenner at det stikker litt ekstra i brystet når jeg ser på henne.

Hun er så nydelig og vakker som gravid for første gang, og hennes mann er jo bare

helt fantastisk med henne.

Jeg misunner henne veldig den lykkefølelsen hun har. Ikke minst den tryggheten hun har rundt seg!

Jeg blir jo så klart sjalu, når jeg ser på henne.

Hvorfor fikset jeg ikke livet mitt før jeg fikk barn.

Det å bringe barn inn i det ustabile forholdet jeg hadde var jo uansvarlig av meg (føler jeg).

 

                                                       

 

Når min søsters mann stryker henne på magen og koser med henne, så kjenner jeg at det var sånn jeg

ville ha det også.

Når jeg gikk gravid med min eldste sønn, stoppet ikke volden noe serlig.

Min eksmann brydde jo seg om barnet i magen, men hvis jeg ikke gjorde pliktene mine kunn han slå meg

i bakhodet eller vri armene mine rundt. Når han var virkelig sint (hvis jeg svarte han igjen eller sa klart i fra at

dette godtok jeg ikke) så kunne han miste kontrolle å slå meg hvor som helst. MEN jeg beskyttet magen min

så godt jeg kunne!

Noen ganger når han begynnte å bli sint løp jeg inn på vaskerommet å låste døren.

Da kom han seg ukke inn. Jeg kunne sitte der i timer, å vente til han hadde roet seg ned.

Eller så prøvde jeg å løpe ut, sånn at han ikke fikk tak i meg. Det er ikke få ganger jeg har løpt avgårde for å

komme meg unna.

 

                                                                   

 

 

Dagen før, (tre dager før min sønn ble født) Jeg ble innlagt på sykehuset kranglet vi noe voldsomt.

Han var så truende og fæl at jeg løp avgårde, ringte til mamma og hun hentet meg. Jeg satt der hele kvelden,

men så fikk jeg rier. De ble tettere og tettere så jeg måtte komme meg hjem. Jeg ville ikke men jeg måtte.

 

Når jeg ser på min søster nå så føler jeg at jeg gikk glipp av all den lykken du opplever i graviditeten.

Jeg skulle ønske at han hadde vert god med magen min, og gitt meg en god første opplevelse med graviditeten.

 

Når jeg ble gravid med nr to, distanserte jeg meg sånn fra hele graviditeten. Min mann sin søster var gravid på

samme tid, og hun var så flott og så så bra ut, men jeg følte meg ikke bra i det hele tatt. Min mann prøvde å kose

med magen min, men jeg fikk angst hver gang.

Jeg føler at min eksmann har tatt ifra, ikke bare meg men min nye mann, den fine opplevelsen med å få sitt første

barn sammen.

Slapp av, jeg hadde det fint også. Jeg klarte jo selvfølgelig å nyte det jeg også, men jeg mistet en viktig del.

Når jeg ble gravid med nr tre, hadde jeg så mye med de to andre at jeg glemte at jeg var gravid.

Kanskje derfor jeg la på meg minst 35 kg.

Men da lot jeg min mann kose mer med magen min.Og snakke med den lille inni der :)

 

Alt har gått så fort de siste årene. Vi har fått barn og blitt en storfamilie. Vi har liksom ikke fått pustet ut i det hele tatt.

Men nå når de blir større, de minste barna, da er det lettere å få tid bare meg og min mann.

Jeg har mye å jobbe med i årene fremover, men jeg har en som støtter meg på veien.

 

                                                 

 

Jeg er lykkelig nå. Hvem er vel ikke det når du har en så snill mann som jeg har nå.

Jeg reiser vekk i 4 dager, mens han er hjemme med 3 unger alene. Det er supertøfft av han.

Han klager aldri. Jeg føler meg noen ganger veldig egoistisk.

Men han gjør dette for meg, for at vi skal ha det bra sammen.

Han vet at jeg aldri kunne reise på turer før, uten barn.

Min mann er enestående, selv om vi diskuterer og små krangler vi også, så vet jeg at det er vi som hører sammen.

Jeg kommer ihvertfall til å gjøre alt jeg kan for at han skal ha det bra med meg i all fremtid.

Han fortjener det virkelig!

                                                         

 

 

Hva gjør deg lykkelig? 

Lag deg en liste. SKRIV det ned. Da kan du se drømmene dine og deretter gjøre de valgene i livet for å

oppnå de <3

 

                                                               

 

Blir du, eller en du kjenner utsatt for vold. Skriv til meg. Jeg kan svare på mye som verken leger eller terapauter forstår i praksis.

 

KLEM JT

 

 

 

 


0

LIVETS VONDE LÆRDOM <3

  • Dato: 26.03.2014, Kl: 22:19

Hei alle sammen.

 

Ja i dag har det vert en nydelig dag. Været er jo bare helt fantastisk om dagen.

Jeg er så værsyk, så jeg elsker sol og vår :)

I dag har det blitt hard trening med min mann (han tar jo helt av med trening om dagen, ikke rart at 

kiloenen bare renner av han) og deilig grilling etterpå,

med hele familien.

 

Min eldste sønn er nok lik meg der. Men han blir rastløs og får mye energi når våren kommer.

Jeg merker at jeg er godt sliten etter kranglig om å gjøre lekser, se på pad eller tv, på butikken

og på fotballtrening. Hvorfor må de være så sta i 8 års alderen. Han kan jo alt så mye bedre enn meg,

jeg er jo bare gammel og treig.

Men en ting har jeg lært meg om barneoppdragelse er at hvis du sier noe så må du holde det. uansett!

Og hvis du ikke klarer å fullføre det du sier kan du egentlig bare la vær å si noen ting, da mister barnet troen

på deg!

 

 

 

Når du skal oppdra et barn med posttraumatisk stress, er det så utrolig mye å ta hensyn til.

Og de aller fleste tenker og sier at jeg er altfor snill i oppdragelsen min med min eldste sønn,

kanskje jeg er det... Men problemet mitt er jo at jeg ikke vi påføre min sønn noe mer smerte enn

det han allerede har vert igjennom. Selvfølgelig så får jeg nok, og blir sint, når min sønn kommer med

de styggeste gloser en barnemunn ikke burde vite om engang. Men jeg godtar nok litt for mye, men jeg

setter klare grenser, og viser tydelig at dette ikke er bra. Men jeg kan ikke gi han straff, som andre foreldre.

Jeg kan ikke ta i fra han noe, da får han angst for å miste, jeg kan ikke sende han på rommet lenge, da får

han seperasjons angst.

Han kan ikke være hjemme 5 min alene, Da tror han at jeg aldri kommer tilbake.

Det er vanskelig, men jeg gir han belønning når han gjør sånn som han skal. Og snakker med han å forklarer

hva han har gjordt gale, eller at det ikke er akseptabelt å snakke/gjøre slik om/med meg.

Jeg vet ikke om det funker, men jeg har ikke noe valg. Jeg må bare ikke gi meg, og stå i det i hver eneste

situasjon. Men jeg skal ikke lyve, jeg må ofte ta timeoute selv, på grunn av at jeg holder på å koke over :)

 

 

 

På fredag skal jeg besøke min søster. Jeg gleder meg veldig til å se henne igjen. Jeg skal være der

i hele helgen. Jeg har savnet henne veldig mye!

Da jeg gikk fra min eksmann bodde hun hos meg noen mnd.

Det var så godt å ha henne der. Og vi fikk et veldig godt søster forhold etter det.

Hun har støttet meg i alle år. Jeg hadde nok ikke klart meg alene de mnd etter bruddet uten henne!

Så i helgen blir det mye å ta igjen, siden det er nesten 4 mnd siden sist.

Vi trenger familien, vi trenger hverandre. Vi må støtte hverandre.

 

                                            

 

                                               

 

 

Men jeg har veldig dårlig samvittighet for min minste søster. Når hun bare var en 7 år gammel, skulle hun

overnatte hos meg. Jeg gledet meg veldig mye. Min eldste sønn var rundt 1 år den gang.

Min søster dyttet min sønn med et uhell. Og han begynnte å gråte.

Min eksmann ble så sint på meg siden jeg ikke hadde kjeftet på min søster (det var jo et uhell) og slo til meg

midt i bakhodet. Jeg fallt sammen av smerte og kom meg inn i sengen. Jeg tryglet og bad om at han ikke

måtte slå meg forran min søster. Men han hørte ikke. Han bare fortsatte. Min søster var helt i sjokk. Men hun

var jo selvfølgelig livredd. Etter at han var ferdig og jeg hadde fått tilbake bevisttheten tok jeg med meg min søster

og min sønn og gikk ut. Jeg sa til henne at hun aldri måtte fortelle dette til noen. At det var farlig for meg hvis

hun gjorde det.

Jeg har så vondt av henne. Jeg skulle jo aldri sagt det til henne. Nå ser jeg jo at hun kunne blitt psykisk skadet

av dette hun også. Heldigvis har det gått bra, men jeg har alltid hatt det i tankene.

Det må jo ha vert det mest skremmende hun hadde opplevd, og hun følte vel at det var hennes feil.

 

 

           

 

 

Jeg har lært av livet, og livet har formet meg veldig. Jeg er nå klar for å ta de rette valgene i livet.

Jeg vil aldri bli ulykkelig igjen! Jeg skal aldri føle meg sånn som jeg gjorde den gang, igjen.

NÅ skal jeg leve livet, det er lov å være litt egoistisk <3

 

Klem JT


2

MANDAGSPLIKTER <3

  • Dato: 24.03.2014, Kl: 23:13

Hei alle sammen.

 

Ja da var det en ny uke. Nye plikter.

Helgen gikk så altfor fort. Men det er vel sånn når mann har det bra.

Jeg har fått kost masse med alle de 3 barna mine i helgen. Jeg er bar så utrolig

heldig som har de alle tre :)

 

Jeg fikk en tlf i dag fra en venninne av meg. Hun var helt oppløst i tårer og angst.

Dette er en venninne som har vert igjennom det samme som meg. Hun levde med

en mann som skadet henne veldig psykisk. En mann hun fikk flotte barn med.

Han ruser seg jevnlig, og derfor får han ikke ha barna.

Men hun får aldri fred fra fyren, han finner på alt mulig for å prøve å få kontroll over livet hennes.

Problemet er vel blitt at, hver gang han gir lyd fra seg kommer angsten hennes frem og mye

vonde minner. Hun føler seg ikke som en god mor i de periodene, selv om vi alle se at

ungene aldri kunne hatt en bedre mor. Men selvfølelsen hennes ble skadet av denne mannen.

De periodene han holder seg unna klarer hun å stable seg på beina og få hverdagen til å gå

uten bekymringer. Men de periodene det står på som verst føler hun seg ubrukelig.

dette er så vanlig. Jeg har hatt det slik jeg også. Du har ingen tro på deg selv, du tror ikke at du

er god nok for noen. Men det er bare det du har blitt fortalt igjennom mangen år med en som

alltid prøvde å ha makt over deg. Det er ikke sånn det egentlig er. Hun er en fantastisk mor,

og det har jeg lært at jeg også er. Selvfølgelig er vi ikke perfekte, men vi gjør så godt vi kan.

Vi følger den opp med alt vi kan, igjennom båte barnevern, ppt, bup skole og barnehage.

Men uansett hvor mye du kan om hvordan du skal møte barna dine på best mulig måte, så

kan mann aldri forbrede seg godt nok på alle fasene i barna sine liv. Alle spørsmålene

som kommer. Jeg føler at i hver fase må jeg begynne på nytt. Og hvis det da er i en periode

der jeg får mye flashback så er det vanskelig å stå i det. Men vi gjør alt vi kan for barna våre.

Vi føler vel at vi skylder dem alt i hele verden!

MEN kjære venn, DU ER GOD NOK! VI ER GOD NOK!

Selv om vi har levd år etter år med å aldri føle det.

 

Jeg fikk en veldig god nyhet i går. Det er startet en gruppe på fb som jobber

med å få den støttegruppen som jeg har gått i til å bli landsdekkende.

Det er så bra. Jeg var senest på lørdag i kontakt med en som ikke visste helt hva

hun skulle gjøre lenger. En av hennes nærmeste blir utsatt for vold. Og hun er i fornektelses

fasen. Hvis dette tilbudet hadde vert over hele landet kunne vi nådd ut og hjulpet så mange flere.

Livet skal ikke være slik! Du skal ikke gå rundt å føle at du ikke er verdt noen ting.

Mann skal nyte livet. Være lykkelig og smile!

 

Nå skal jeg nyte den delige tosten min kjære kom med, sånn skal livet være :)

 

Klem JT


0

LØRDAGSTANKER :)

  • Dato: 22.03.2014, Kl: 21:38

Hei, jeg må ta igjen litt tapt skriving :)

 

Den dagen du skal gifte deg, skal jo være en lykkelig dag.

Vi måtte reise til Hellas å gifte oss. Ingen skulle vite om det.

Vi reiste ned når min sønn var 14 dager gammel.

Jeg var et nervevrak. Jeg var nett blitt mor for første gang. Jeg visste lite om det å være mor.

Vi måtte reise. Det var bestemmt. Så jeg hadde ingenting å si.

Når vi kom ned dit, leverte vi inn papirer og ventet på å få svar på om vi kunne gifte oss.

Jeg vet ikke om dette er sånn som det fungerer i normal verden, men dette er det jeg ble fortalt

av min eksmann. Etter 3-4 uker i Hellas, på et lite rom i en ekkel leilighet. Fikk vi beskjed om at vi

hadde feile papirer. Så vi måtte tilbake til Norge. Vi reiste hjem i 2 uker. Fikset riktige papirer.

Så reiste vi ned igjen.

Jeg kunne ikke si det til noen at jeg skulle gifte meg (med unntak av hun som skrev under som forlover).

Familien skulle ikke vite noen ting. Jeg holdt på å dø innvendig.

Etter enda 4 uker fikk vi vite at vi måtte avtale time i retten. Dette tok jo enda en uke.

Jeg hadde vert mye alene med en nyfødt baby. Satt ofte alene i leiligheten, i flere dager.

Jeg kunne ikke gå ut. Da kom jeg meg ikke inn igjen. Jeg hadde lite mat. Og med det så fikk

jeg lite morsmelk. Alt ble en vond sirkel. Den ene dagen hadde jeg ikke mer vann heller.

min eksmann hadde vert vekk i 4 dager. Jeg måtte ut. Jeg hadde litt penger. Så jeg gikk å handlet.

Og så gikk jeg å fant meg et hotelrom. Den kvelden kom han hjem. og vi var vekk.

Han ringte og ringte meg, men jeg ville ikke snakke med han. Men så kom samvittigheten min.

Og jeg ringte han opp igjen. Han var faktisk bekymret for oss.

Han oppførte seg veldig fint noen dager etter dette. Garantert fordi at han var redd for at jeg ikke skulle

gifte meg med han, hvis han gjorde noe sprell igjen. 

Så kom neste problem. Jeg skulle gifte meg. Jeg ville jo ha hvit kjole og fikse meg på håret.

Gjøre slik som andre bruder gjør. Jeg fikk ikke lov å gjøre så mye utav det. Så jeg måtte bare ta det jeg

hadde med meg fra Norge. Det var ikke romantisk eller noe fint i det hele tatt.

Jeg som hadde drømt om den dagen jeg skulle gifte meg, siden jeg var liten og lekte med Barbie.

Vi kom inn i retten og der står en dame i rosa t-sjorte og dongribukse. Skriv her og her sier hun.

Og så sier hun noen ord på Gresk, og dermed var det over.

Hele livet mitt raste sammen. Jeg ville at dette skulle være den dagen jeg skulle huske som den beste 

i mitt liv. Men i stedet ble det bare en ren skuffelse. Vi reiste derfra, og min eksmann skulle egentlig slippe meg

av i den ekle leiligheten, men en kompis av han som bodde der nede ville at vi skulle gå ut å spise.

Det ble noe helt greit Gresk mat som bryllupsmiddag. Så var det tilbake på rommet mitt. Og min eksmann gikk ut

for å feste. Han kom hjem langt på natt, heldigvis. For vi skulle reise til Norge dagen etter.

Den tiden der nede har satt sine spor i meg. Jeg trodde at det å gifte seg var noe du gjorde for å vise din 

kjærlighet til den du har lyst å dele resten av livet med. Ikke å skrive under på et papir og glemme det like fort.

Jeg følte vel at der og da solgte jeg sjelen min til djevelen. Det var vel det jeg gjorde også.

 

Når jeg sier til enkelte at jeg ønsker å gifte meg en gang, sier de alltid: "ja men du har jo vert gifte før"

Jeg ble visst gift den gangen, men det er ikke å gifte seg, det jeg gjorde.

 

Jeg ønsker at når økonomien er der skal jeg å min nåværende mann gifte oss. Og da er det ikke snakk om

å reise noen plass, langt vekk nei. Da blir det her i Norge med familie og venner.

OG kunn fordi at vi elsker hverandre så mye at vi har lyst å gi hverandre livet sammen som mann og kone.

 

Ektaskap handler jo om å love å elske og ære hverandre i gode og vonde dager til døde skiller en ad.

Dette gikk opp for meg den dagen min bestemor døde, og jeg lå på sykehuset for å føde min datter.

Selv om jeg aldri fikk tatt farvel med henne sånn som jeg ville, så vet jeg at hun var med meg igjennom

hele fødselen. På samme måte som at jeg vet at hun alltid har vert bekymret for meg og passet på meg,

når hun levde.

Jeg bærer henne godt i mitt hjerte <3

 

Bare noen tanker jeg måtte få ut en lørdagskveld :)

 

KLEM JT

 

 


0

Ojjjjj DETTE HAR VERT LITT AV EN UKE.

  • Dato: 22.03.2014, Kl: 16:03

Hei alle mine lesere.

 

Nå har jeg ikke skrevet på 2 dager.

Onsdag Var jeg på møte med ekstrajobben min. Utrolig kjekt å se alle igjen. Har blitt en stund

siden jeg har vert på møter nå.

Mange der som har lest bloggen min, det er utrolig kjekt å høre. Noen kjenner seg igjen,

mens andre ikke kan fatte at noen kan ha gått igjennom noe slikt. Det er jo sånn sammfunnet er,

enten vet du om vold i nære relasjoner, av erfaring, eller så tror du at det ikke skjer så ofte.

 

Torsdag var det pizzakveld med klassen til eldste gutten. Kjekt å være med på sånne ting også.

Men jeg syntes barna er veldig stygge med hverandre. De sparker og slår hverandre. Og prøver

å skade hverandre med vilje. Hadde jeg oppført meg slik som disse barna er mot hverandre,

hadde jeg fått grei beskjed hjemme. Det er jo ikke akseptabelt å holde på slik.

Min sønn lekte med en ball, det var to baller i salen. 2 av guttene planlagte å ødelegge for min sønn,

de løp etter han. Han ga besked at han ikke ville dette, men de ga seg ikke. drog han i armene og sparket

han i magen. de stengte han inne i mellom to fotballmål. Og prøvde å stikke han med noen pinnegreier.

Jeg måtte gripe inn, men da var de så store i munnen, at jeg ble stående å måpe. At det er muklig.

Og ingen foreldre bryr seg. Deres barn er jo bare snille. Jeg er helt i sjokk.

Jeg vet at min sønn er aktiv og sliter med å konsentrere seg om enklete ting.

Men hvis han opplever dette på skolen også, er det ikke rart at han har angst for å gå på skolen.

Bare sånn at jeg har sagt det, så har jeg meldt i fra til skolen. Hvor seriøst de tar meg, venter jeg å se.

Men jeg mener at dette er mobbing. Og når han opplever at de andre er voldelige, får han flashback.

Og dette utløser kanskje raseri, eller angst. Jeg får jo høre at det ofte er etter et friminutt at han er

urolig. Da er det kanskje ikke så rart at han er urolig da???? eller???? Men de såkalt perfekte barna,

slipper alltid unna. Jeg ser det hele tiden.

 

Fredag var jeg på møte med ppt. Alle har sagt til meg i alle år at min sønn MÅ ha adhd.... Jeg har aldri

utelukket det. Og spurte barnepsykologen om han kunne undersøke om det kunne være adhd.

Han mente at det ikke var tegn til det, men at han kunne ikke si at det plutselig kom frem at det er

det han sliter med. MEN i møte med ppt, (som har vert å observert i klassen og på skolen en god stund

nå) kom det frem at min sønn IKKE har adhd per i dag. Hun fra ppt sa at det er så utrolig mange som får feil

diagnose, på grunn av at folk ikke vet bedre. Folk flest ser et urolig barn, de tenker ikke på at det kan være noe

annet enn adhd. De som undersøker barnet vet ofte ikke hva som skjer eller har skjedd

i hjemmet. OG foreldre har ikke lyst å fortelle om det heller.

Posttraumatisk stress er veldig likt til adhd, men barn vil ikke henge med like lenge faglig, med adhd

(uten medisinering)

 Jeg har opplevd dette fra mine nærmeste. At de mener at min sønn MÅ ha adhd. Dette er sårt å høre

omigjen og omigjen. Hadde det vert adhd ville vi kunne medisinere han, og da kunne det hjulpet han.

Men når det ikke er det som gjør at han er urolig, så må vi nesten takle han som han er.

Å SLUTTE å fokusere på alt det negative med min sønn. HAN ER AKTIV! HAN ER STRESSET!

HAN HAR IKKE ALT SOM DE ANDRE BARNA HAR! De som sier at han er urolig og bare stresser

rundt må tenke på det at han har kun meg og min familie. De bor milevis unna. Så i hverdagen

har han egentlig bare meg. Han er jo knyttet til min mann, men han er jo ikke ekte pappa, som min sønn sier

Han spør jo ofte om jeg tror at min mann har lyst å være pappa for han.

Og om hans foreldre har lyst å være besteforeldre for han også, Ikke bare for de minste barna.

Jeg vet at det ikke blir det samme med et bonusbarn, eller bonusbarnebarn. Men de er utrolig 

flink i min mann sin familie å inkludere min sønn. De blir jo de eneste besteforeldrene han noen

gang kommer til å få på en "fars" siden av familien.

 

I går kveld var jeg FAKTISK på fest på jobben. Jeg er jo ikke så glad i å drikke lenger, så jeg kjørte.

Min polske kollega, hadde laget så mye god mat. suppe, kålretter og kake.

Utrolig koselig. Og ikke minst at jeg ikke hadde innetid å passe på.

Godt å kunne være sosial, med god samvittighet. Det å faktisk gå ut og føle at det er noe jeg har rett på

som menneske, er en uvant følelse. Men det blir jo ikke til at jeg gjør dette så ofte, så jeg må lære meg å

nyte de gangene jeg har mulighet til å gå ut.

 

I dag har det bare vert kos og dulling med godbitene mine :) Det er ufattelig at jeg er mamma til 3 så utrolig

vakre og smarte barn. Den kjærligheten de gir meg, kan aldri måle seg med noe annet i hele verden.

Jeg elsker å være mamma selv om det til tider er tungt og utfordrende. Men det hadde jo ikke vert noe

spennende hvis alt gikk perfekt heller. Vi som får barn, vi har fått livets gave. Vi burde være takknemlig,

hver eneste dag! Det er faktisk ikke alle som får muligheten til å få barn. Ta godt vare på hverandre,

Og ikke la barn vokse opp i et hjem med vold og hat. De skal måtte slippe det. La dem lære å elske livet.

Positive mennesker når jo lenger i livet sies det.

 

Positive tanker, fører til positive handlinger. Negative tanker, fører til negative handlinger. Hva velger du?

 

Klem JT

 

 

 

 


0

HVORFOR GODTOK JEG 6 ÅR MED GROV VOLD???

  • Dato: 19.03.2014, Kl: 11:28

Hei.

 

Jeg har mottat mange meldinger fra kjente og ukjente. Noen sier at jeg er tøff, mens andre

mener jeg ikke bør sette meg i selv i et dårlig lys.

Grunnen til at jeg skriver denne bloggen, er at jeg vil ha et fokus på vold i nære relasjoner.

Dette er et samfunnsproblem. MANGE fler enn vi vet om, sliter med vold, enten fysisk eller

psykisk, fra sine nærmeste.

Jeg forteller min historie og håper at jeg kan redde noen ut av et lignende forhold.

Jeg er ikke noe sterkere enn alle andre. Men jeg kunne ikke se på at jeg ødelagte livet til min sønn

og meg selv. Jeg er ikke ute etter sympati.

Jeg går heller ikke rundt å snakker om dette blandt mine venner og min familie.

Men de vet hva jeg har vert igjennom, og jeg svarer de når de spør. Jeg er ikke et offer for vold lenger.

Jeg har kommet meg videre i livet. Jeg har blitt en positiv og ernergiskperson, som elsker livet.

Til tross for alle utfordringene jeg fortsatt har, etter 6 år med grov vold.

 

Kvinner og menn blir utsatt for vold. Det er ingen som snakker om det offentlig.

Du vet ikke hvem de er, men de er der. De kommer på jobb, de handler i butiken, de prøver

å være plikoppfyllende. Mens hjemme går de igjennom et liv de ferreste kan tenke seg. Jeg vet det!

Jeg var en av de som sjulte det, ville ikke ha et fokus på meg selv. Hverken på jobbe eller blandt venner.

Det føles farlig for den som blir utsatt for vold, om noen får vite det. Og får noen vite om det, eller har en

misstanke, må mann handle raskt. Du kan ikke konfrontere voldsutøveren med misstanken.

Da risikerer du livet til den som blir utsatt for vold. Politiet må hjelpe til. Er det barn inne i bildet, må

barnevernet kontaktes.

Og dette er problemet i samfunnet i dag. Politiet tar deg ikke på alvor, og barnevernet truer deg med å

ta ungene.

Du som bor sammen med en voldsutøver, er jo glad i den som gjør dette mot deg. Du vil jo ikke gå i fra

den personen heller, selv om fornuften sier noe annet. Du vil jo prøve litt til, og så litt til..... Selv om sammfunnet

sier at du aldri må finne deg i det, så vil du gi den som utøver volden, en ny sjanse.

Han kan jo kanskje forandre seg, tenker du.

Jeg sier ikke at folk ikke forandrer seg. Det gjør de. Men de som er voldelige, trenger hjelp. Og den hjelpen

trenger de alene. Borte fra familien de har påført smerte.

Jeg sier heller ikke at det ikke kan tilgis. Det er jo opp til hver enklet hva mann vil tilgi. Men den som er voldelig

trenger hjelp. Og vi som ikke har noe faglig kompetanse til å gjøre den jobben, må overlate den til profisjonelle.

 

Det å reise på et krisesenter når det stormer som verst, må jo være siste utvei for mange.

Mange blir skadet for livet før de tar en avgjørelse om å reise dit.

Burde ikke systemet vert motsatt. At politiet tok med seg voldsutøveren og satte han/hun på et krisesenter?

Her blir du utsatt for grove kriminelle handlinger, og så må du pakke tingene dine for å reise til et sted du ikke vet

noen ting om. Der du kanskje havner med flere i din situasjon, som mener de har hatt det så mye verre.

Jeg hadde ikke lyst å sitte på et krisesenter å dele mine sorger ovenfor folk jeg ikke kjente. Jeg ville være hjemme å

prøve å samle sammen alle bitene utav livet mitt, som var blitt knust i 1000 biter. Ja jeg trengte hjelp. Men da kunne jo

det kommet noen til meg for å snakke med meg. Jeg gikk til psykolog i mange år. Det var til stor hjelp.

Jeg klarte liksom å legge det livet bak meg, og sette pris på det jeg har i dag.

Jeg kommer nok aldri til å glemme det jeg ble utsatt for. Men jeg tenker ikke på det hele tiden lenger.

 

Jeg godtok 6 år med vold fordi at jeg trodde at jeg kunne hjelpe han å bli snill. Jeg trodde at hvis jeg ikke gjorde noe

som proviserte han, ville ha bli bedre. Jeg visste at de gode periodene kom. Og så frem til de når det var på det mørkeste.

Jeg ville ikke at folk skulle se ned på meg. Jeg følte skam over at jeg ikke fikk til dette forholdet. 

 

Derfor holdt jeg ut 6 år med vold.

 

Ikke godta det! Du fortjener bedre!

 

Klem JT


2

NÅR LIVET ER VERDT Å LEVE. Tirsdags tanker

  • Dato: 18.03.2014, Kl: 14:23

Hei.

 

Takk til alle som leser. Del gjerne bloggen videre om dere ønsker.

 

Ja da er det tirsdag igjen. Hvor blir dagen og årene av???

Nå er vi snart ferdig med Mars og går inn i våren med stormskritt.

Jeg elsker svår og sommer. Det har jeg gjordt helt siden jeg var barn.

Føler liksom at våren begynner med påsken. I år er påsken senere enn den pleier. Litt godt det

også, siden påsken bringer mange vonde minner.

 

De første årenen jeg var sammen med min eksmann, reiste jeg på hytten til mamma og pappa i påsken.

Men når jeg ble mor, fikk jeg ikke reise dit alene med vår sønn i flere dager.

så den første påsken til min sønn var vi hjemme.

Den andre påsken var vi 2 dager på hytten alle sammen, men min eksmann klarte aldri å være vekke fra

byen mer enn 2 dager. Så det var bare å komme seg hjem igjen. Siste dagen av påskeferien (mandag 2 påskedag)

dette året, skulle endre mye i livet mitt. Jeg hadde gjort så godt jeg kunne å gjøre pliktene min.

Så jeg ikke skulle få problemer. Men så.... Min sønn våknet ganske tidelig den dagen. Jeg ga han tutten sin og

la meg til å sove litt. men det gikk ikke lange tiden så våknet han igjen. Jeg sov så dypt da at jeg hørte ikke at han

var våken før etter noen min. Det endte jo med at jeg var den mest uansvarlige moren som fantes og at jeg

egnet meg ikke som mor. Jeg var en dårlig husmor og en dårlig kone. Jeg prøvde å forsvare meg, og ba

om unnskyldning flere ganger. men han ville ikke høre. Jeg satt på sengekanten og min sønn satt i en

barneseng rett ved siden av meg. Min eksmann var så sint på meg når jeg prøvde å forsvare meg at han dyttet meg ned i sengen.

Han slo meg flere ganger i bakhodet og prøvde å vri rundt armen min. jeg sparket etter han og kom meg lenger opp i sengen,

men da fikk han et godt grep rundt armen min og fikk vridd meg over på magen. jeg husker at han prøvde å

holde begge hendene rundt halsen på meg og at jeg vrei meg frem og tilbake for å komme løs.

men jeg klarte det ikke når han satt oppå ryggen min. Han strammet hendene mer og mer og vrei til.

jeg kjente at noe knakk i nakken min og ble vekke noen min.

da jeg kom til meg selv igjen, lå jeg på magen med hodet på ene siden. jeg kunne nesten ikke bevege meg.

Hele høyre siden føltes bedøvd. Jeg fikke helt panikk. prøvde å snu meg, men det gikk ikke.

Jeg ropte på min eksmann, men ha ba meg holde kjeft. Jeg var bare lat som ikke gadd å komme meg opp av sengen engang.

Jeg er sikker på at jeg lå slik i 3 timer. Jeg fikk mer og mer følelse i høyre side, og han forsto jo etter hvert at jeg var skadet.

ALVORLIG. Jeg fikk lov å ringe legevakten, som kom å hentet meg i ambulanse.

Når jeg kom på legevakten, fant jeg ut at det var en forskyvning i nakken. Legen knakk det på plass.

Men jeg kom til å ha vondt en stund fremover. Jeg fikk full følighet i høyre side, og kunne reise hjem etter noen timer.

legen spurte flere ganger hva som hadde skjedd. Jeg sa at jeg hadde snudd meg for fort i sengen.

Han trodde meg ikke, men skrev ned det jeg sa.

Når jeg kom hjem, var min eksmann veldig bekymret for hva jeg hadde fortalt.

Men når jeg konfronterte han med at det han hadde gjordt kunne tatt livet mitt, sa han at han ikke hadde gjordt noen ting.

Han hadde jo ikke rørt meg engang. Han prøvde alltid å få meg til å tro at jeg var gal som fant på slike ting selv.

dagen etter skulle jeg være med å starte opp en kantine i Bergen, men jeg klarte jo ikke å gå skikkelig og kunne

ikke snu på hodet. Så jeg fikk mye pes for det av jobben.

Jeg gikk lenge i behandling for nakken etter dette og slet mye med migrene.

Heldigvis har dette blitt bedre med tiden. Nå har jeg ikke hatt plager på mange år.

 

Jeg var utrolig heldig at nakken ikke knakk, og at jeg bare slapp unne med små plager.

Det kunne gått så mye verre tenker jeg.

Selv om jeg angrer på at jeg ikke gikk ifra han når jeg så hvor voldelig han var, så har jeg fått den største

gaven i livet, min eldste sønn.

Og tenk at jeg skulle få treffe en så fantastisk mann som jeg nå lever sammen med, som også har gitt meg 2 barn til.

 

De alle 4 gjør livet verdt å leve.

 

Klem JT


0

BLÅ mandag

  • Dato: 17.03.2014, Kl: 12:53

Hei.

 

Da var det mandag igjen. Det var utrolig godt å ha svigermor her i helgen. Ble litt tomt i huset når hun reiste.

Men min eldste sønn har vert på helgetur hos mormor og morfar. Han har kost seg veldig masse.

Fått bursdags gaver fra alle der oppe. Stor stas det for en 8 åring.

 

I dag går tenkene min over på det å være i jobb, når mann har en som utøver vold mot deg hjemme.

Da jeg startet utdannelsen min, hadde jeg 2 års læretid. Jeg jobbet i 3 mnd før jeg traff min eksmann.

De tre første mnd gikk veldig fint. Men etter at jeg traff han ble det mye vanskeligere å gå i jobb.

Det var ikke lenge etter at jeg traff han, at jeg måtte flytte hjemmenfra. Jeg ble mye vekke på grunn

av at han hadde slått meg i ansiktet. og turte ikke å gå på jobb. Jeg slet også med magen. Hadde mye vondt

i magen. Han ville jo at jeg skulle tjene penger sånn at jeg kunne forsørge han, men han ville at jeg skulle

vere presis hjemme. Noen ganger er jo det umulig, det blir overtid og noen ganger mistet jeg bussen.

Igjennom hele læretiden min, slet jeg med å gå på jobb. Jeg var så redd for at noen skulle finne ut hvordan

min eksmann var. Jeg kom ofte i konflikter med andre på grunn av at de stillte et spørsmålstegn ved enkelte

ting. Men jeg hadde en fantastisk kjøkkensjef i en periode, som tok seg av meg. Jeg ville bli like flink som henne.

Og hun spurte aldri hva som var gale. Hvorfor jeg hadde hovne øyner (etter å ha grått hele natten).

 

Når jeg endelig var ferdig med fagbrevet jobbet jeg i en liten restaurant midt i bergen. Det var en sommerjobb

som varte fra juni til august. På den tiden hadde jeg blitt gravid. Ingen visste om det, men han ene jeg jobbet

med sa til meg at han visste at det var noe som ikke stemte hjemme. Jeg var ofte reservert og lei meg.

 

Da jeg var ferdig der jobbet jeg som vikar, rundtom i Bergen. Og kom plutselig over en jobb det min tideligere

kjøkkensjef jobbet. Hun beholdt meg i jobb frem til jeg ikke klarte å jobbe lenger i graviditeten. Jeg trivdes veldig i den jobben.

Det å ha henne der igjen ga meg trygghet. Hun var streng med meg, sa at nå var jeg utdannet og hun hadde

ikke tid til å være barnevakt for meg.  Jeg sto på å gjorde alt jeg kunne. fikk mye ansvar og likte det godt.

Da jeg var ferdig med mamma permisjonen fikk jeg fortsette i jobben. Men jeg var plutselig mye vekke

på gunn av det som hendte hjemme. det var ikke lett å gå på jobb med VONDE armer etter å ha fått de

vridd rundt noen ganger, dagen før. eller med vondt i hodet etter å ha blitt banket hele natten.

Ingen spurte, ingen så det. Og da var jeg "reddet" tenkte jeg.

Jeg jobbet i denne jobben frem til jeg gikk i fra min eksmann. Og alle visste jo hvem han var.

Han hadde jo jobbet der selv noen måneder. De aller fleste likte jo han veldig godt.

Og kunne ikke forstå at han var sånn som han var. Noen hadde tenkt på det. Siden han ble sint når jeg

måtte jobbe 10 min lenger for å bli ferdig. Eller når jeg snakket med mannlige kollegaer og han kunne

bare kjøre hjem uten å vente på meg. Men ingen hadde sagt noen ting.

Jeg elsket jobben min, men jeg taklet det så utrolig dårlig å være der når jeg følte at jeg hadde lurt

hele gjengen til å tro at han var en bra mann.

Jeg burde nok vert hjemme litt lenger etter bruddet. Jeg burde prøvd å få livet mitt i orden før jeg gikk

tilbake. Men jeg ville ikke være en som var vekke hele tiden. Jeg ville ikke at noen skulle tenke at jeg

ikke klarte jobben, og det å være alenemor. Men jeg møtte veggen. Jeg hadde en kollega, som ikke ga meg

fred heller. Han var så glad i meg, og ringte å styrte på hele tiden.

Han var bekymret og ville hjelpe meg. Men det ble for mye.

Jeg følte vel at alt ble feil. Og sa opp jobben.

Men det var et vanskelig valg å ta. Men jeg følte vel at de visste for mye om meg, til at jeg kunne gå tilbake.

 

Etter det har jeg hatt det bra på jobb. Koser meg rett og slett. Selfølgelig er det ikke alt jeg er fornøyd meg,

men jeg har sluppet å gå på jobb å være bekymret for at jeg får kjeft når jeg kommer hjem, eller at jeg

kommer på jobb med blåmerker over hele kroppen. Jeg ble satt fri.

 

Men det er tøfft å gå i full jobb, når du vet hva som venter deg hjemme. Det går ut over arbeids kvaliteten.

Jeg slet jo også med mye smerter etter å ha blitt banket opp hejmme.

Hvem har vel lyst å si det til sjefen sin.... ikke jeg.

 

Jeg er så utrolig takknemlig for at jeg har fått sjansen til å starte på nytt.

 

Klem JT


0

Søndagslykke :)

  • Dato: 16.03.2014, Kl: 19:56

Hei til alle mine leser.

 

Tiden går så altfor fort. Kan ikke tro at det er søndag igjen.

 

Jeg ser rundt meg og smiler. Jeg er velsignet med 3 flotte barn, en mann som elsker meg,

og fantastiske venner og familie som støtter meg. Jeg setter så utrolig pris på dere alle sammen.

Selv om jeg har mistet gode venner på veien hit, så har jeg fått nye gode venner på veien.

 

En av de jeg mistet, er et fantastisk sterkt menneske. Hun har aldri hatt det lett, men har aldri gitt opp heller.

Vi traff hverandre på vidergående. Hun ble en av de nærmeste jeg hadde de neste årene av mitt liv.

Min eksmann likte henne ikke, og begynnte å skvise henne ut av livet mitt. Hvis hun fortalte meg noe, snudde

han det rett rundt. Han manipulerte meg til å tro at hun var en dårlig venninne. Til slutt klarte han å

ødelegge vennskapet. Jeg savner henne utrolig mye. Men hun sier den dag i dag at hun er helt ferdig med meg.

Jeg forstår jo henne. Skulle bare ønske at jeg hadde tatt et annet valg den gang. Det å være en dårlig venninne

gikk veldig inn på meg. Jeg har alltid hatt lyst å bli sett på som et godt menneske. Jeg håper jo at de aller fleste

jeg treffe tenker godt om meg.

 

Det er ganske skremmende hvor lett det er å manipulere andre mennesker til å gjøre det du ønsker.

Jeg trodde aldri at jeg var så lettlurt, men så viser det seg at jeg har blitt manipulert og lurt i flere år.

Det er jo ganske rart å sitte her i dag å se tilbake på de tingene som var så opplagt, men som jeg ikke klarte å

se den gang.

 

I Norge i dag er det ikke et godt nok tilbud til de som blir utsatt for vold. Jeg var så heldig at jeg bodde i hordaland.

Der finnes det en støttegruppe. En støttegruppe som hjalp meg å forstå at jeg ikke var alene om å bli utsatt for vold.

Men hadde jeg bodd en annen plass i Norge, hadde jeg ikke hatt dette tilbudet.

Er ikke dette litt for dårlig?

Det å komme å snakke om det du har opplevd, å det å høre hva de andre har vert igjennom "normaliserte"

livet mitt litt mer. Men jeg skulle ønske det var mer enn et kurs på noen ganger.

Jeg personlig hadde hatt godt av å ha videre oppfølging.

Ting hadde vert lettere i ettertid hadde det vert et lenger tilbud.

Men jeg er veldig takknemlig for for at jeg i det hele tatt fikk være med de gangene det varte.

Det å bli sett å hørt av andre mennesker som har nesten helt lik livshistorie som deg selv, er viktig.

Det var en dame i den gruppen som gjorde veldig inntrykk på meg. hun var vel kanskje i 60 årene.

Hun hadde levd med en voldelig mann i 20-30 år. Hun hadde gått i fra han. Men om det ikke var nok med at

hun var offer for en meget voldelig mann, så hadde ingen av ungene lyst å ha kontakt med henne lenger.

Hun er et av de sterkeste menneskene jeg har møtt i mitt liv. Hun fikk meg til å forstå at jeg har tatt et riktig valg.

Jeg ville ikke at min sønn skulle hate meg om 20 år, fordi at jeg ikke hadde gått tideligere.

Hun holdt ut hun. Mistet hele livet sitt. Hva har jeg å klage over da???? Jeg har resten av livet forran meg!

Jeg er ikke mer en 28 år gammel, jeg er så utrolig heldig at jeg klarte å gå når jeg gikk.

Noen ganger nåer jeg blir opptatt av mkine egene deprimerende tanker, snur jeg alt på hodet og takker

for at jeg får lov å leve et liv som verdens lykkeligste kvinne.

 

Når du har nått bunnen, da vet du at det er bare en vei å gå videre.... oppover <3

 

Noe å tenke på en søndagskveld :)

 

Klem JT

 

 

 

 


2

LØRDAGSDIGG :)

  • Dato: 15.03.2014, Kl: 22:26

Hei alle sammen :)

 

Enda en fin dag ligger bak oss :)

 

Har min kjære svigermor på besøk. Så godt å se henne igjen. Har ikke sett henne siden jul.

Blir ikke så ofte vi ser familien i Bergen lenger. Men vi prøver å få det til så ofte som mulig.

Det er jo trist, men jeg tenker at så lenge vi har det bra og er trygge så er det, det som er viktigst.

 

Mine svigerforeldre har gjordt en god jobb med oppdragelsen på min mann.

Jeg hører så mange klage over mennene sine. At de ikke liker å vaske eller rydde.

Og ikke mist å hjelpe til hjemme. Jeg må jo si at jeg er utrolig heldig der.

Min mann vasker klær, hus og lager middag (hvis han får lov).

MEN det tok lang tid før jeg klarte å slippe min mann inn i de daglige oppgavene i hjemmet.

Jeg klarte liksom ikke å overlate "mine oppgaver" til noen.

Jeg ble fysisk dårlig hvis jeg ikke gjorde mine "plikter". Hvis jeg visste at jeg hadde glemt noe,

ventet jeg på straff. Jeg var jo "oppdratt" til at jeg måtte gjøre alt hjemme. Og det etter min eksmann sin

standar.

Min nåværende mann holdt på å gå på veggene noen ganger. Han var vant til å hjelpe til fra han var liten,

og her kommer jeg og skal gjøre alt.

Det å gi slipp på det som faktisk føltes så tryggt, var utrolig vanskelig. Det som var trygt og godt for normale

mennesker, ble utryggt og skremmende.

Når min datter kom til verden fikk jeg store problemer med det å ta seg av en baby. Jeg hadde gjordt det før,

men ikke under trygge omgivelser. Jeg lå våken hver natt, spratt opp hver gang hun laget en lyd. Hadde henne

hos meg hele tiden. Bare lukten av bleier kunne sette meg tilbake til det marerittet av et liv jeg levede noen år

tideligere. Jeg levde i frykt for å gjøre feil, hele tiden. Jeg var redd for at jeg ikke gjorde nok.

 

Vi var på ferie, på hytten til mamma og pappa.

Jeg var utslitt. Pappa orket ikke å se meg slik, han sa at jeg måtte slippe min nåværende mann til.

Ellers kom jeg til å ødelegge et bånd mellom min datter og hennes pappa. Det gikk sånn inn på meg

at min far kunne si dette. Jeg forstod da at den frykten jeg hadde ikke var der lenger, og jeg kunne slappe mye mer av.

Slippe min mann inn i livet mitt, ikke la han se det utenifra.

Livet ble jo mye lettere, men forferdelig vanskelig å snu om på alt. Jeg sliter jo fortsatt med å vende meg til

at min mann tar over noen av de tingene som jeg fikk verst straff for å glemme å gjøre. 

 

Min mann og jeg ble enig om at vi kunne ikke leve med alle de dårlige minnene i nærområdet, eller

frykten for at min eksmann skulle dukke opp å skade oss. Så da var ikke valget vanskelig lenger, 

det var bare å flytte vekk. Selv om det var vondt å reise fra familie og venner, fikk vi en ny start på en

ny plass. bare oss to og barna. som etter hvert ble økt til 3.

 

Jeg er en av de få heldige som har fått et nytt liv. Men jeg glemmer nok aldri de 6 årene i mitt liv, som

har satt dype spor og mange arr på min personlighet.

 

Ha en fin kveld videre folkens

 

KLEM JT

 

 


0

LYKKE <3

  • Dato: 14.03.2014, Kl: 12:41

Hei.

 

For en fantastisk fin dag :) Jeg har sovet godt og har mye enegi :)

I dag kommer svigermor på besøk og min eldste sønn har reist til bergen :)

Super start på en fin helg :)

Egentlig burde jeg vel ha løpt rundt i huset med vaskekosten.... men jeg gidder ikke :)

Tar litt her og litt der, men jeg er ikke helt bra i armen etter operasjonen.

 

Hvorfor så glad tenker du kanskje.... jo nå skal du få høre, jeg var hos en kollega i går.

På filleparty (vaskeduker og annet dill). Jeg gikk hjemmenifra kl 19.00.

Jeg tenkte ikke på klokken engang. Gikk med god samvittighet og kom hjem med enda bedre samvittighet :)

Det var så utrolig kjekt å være sosial for en gang skyld. Og ikke minst at jeg ikke får dårlig samvittighet for at

jeg er vekke noen timer.

 

I begynnelsen av forholdet til meg og min mann, klarte jeg aldri å gå ut av huset uten at jeg ble fysisk dårlig.

Selv om jeg visste at han unnet meg å gå ut inni mellom , så klarte jeg ikke å slappe av.

Jeg fryktet alltid at han skulle bli sint for at jeg var sent hjemme.

Etter hvert har jeg lært meg at jeg har lov å kose meg. Men det tar tid å venne seg til det å slippe frykten.

Jeg er utrolig heldig som har funnet en så fantastisk mann!

Han fyller hele hjertet mitt med all den kjærligheten han kan gi. Han forstår meg på måter ingen andre gjør.

Selv om, noen ganger er han veldig mann og forstår ingenting. Men jeg tror at etter det forholdet jeg hadde til min

eksmann, setter jeg pris på dette forholdet mye mer enn normalt.

 

Jeg husker veldig godt en gang meg og en venninne skulle gå skogstur... hehe... Det hele begynnte vel med at jeg

gikk på Grethe Roede kurs. Og ville gå turer innimellom, for å øke sjansene til å gå ned litt i vekt.

Min fantastiske venninne kom bort til meg, før jeg turte å spørre om jeg kunne gå på tur med henne.

Jeg fikk faktisk lov. Men tlf min hadde lite strøm. Min venninne hadde tlf med strøm så det burde jo ikke

være noe problem. Vi gikk og vi gikk.... hehe.... vi gikk oss ville i skogen vi... uff... Vi lo og tøyset,

hadde det kjempe morsomt, men jeg hadde straffen i bakhodet. Det ble mørkere og vi klarte heldigvis

å finne veien ut igjen. Jeg var veldig stresset, var livredd for å gå hjem. Han ville ikke røre meg hvis jeg hadde besøk,

så jeg tvang nesten venninnen min på kvldsmat hjemme hos meg. Jeg vet at hun var trøtt etter en tur på noen timer...

hihi.... Men jeg er veldig glad for at hun ble med inn. Hun forklarte at vi hadde gått litt feil, og at det tok tid å komme seg tilbake.

Hun reddet meg virkelig der.

Men når hun gikk hjem begynnte alt bråket. Jeg burde være mer ansvarlig, og ikke gå alle veier. Jeg måtte jo tenke på

at han var hjemme som barnevakt for meg (vår sønn), mens jeg bare tenkte på meg selv.

Jeg kunne ikke engang gå en tur uten att jeg fikk kjeft. det endte jo med at vi gikk ferre og ferre turer.

Og jeg kunne ikke gå langt. Da ville eksmannen min bli sint og jeg orket ikke å lage bråk.

Alt ble liksom en dårlig sirkel. Jeg måtte alltid forklare hvem, hva, hvor... men han trodde aldri på meg, så jeg

lærte meg at hvis andre kunne bekrefte dette for meg, så trodde han på det. Slitsomt. Veldig slitsomt.

Og jeg ville jo ikke at folk skulle tro at vi ikke hadde det bra.

 

Merker jo at det henger igjen, men jeg har kommet så utrolig mye lenger etter at jeg traff

min elskede mann :)

 

Jeg blir lei meg når folk sier at jeg henger meg opp i fortiden. Dette er minner fra mitt liv, det er det live jeg levde

i 6 år. De har kanskje bra minner fra 6 år utav livet sitt, men jeg har ikke så mange bra minner fra den tiden.

Folk kan lett fortelle om turer de har vert på og hvor bra de har hatt det siden vidergående. Jeg har bare dette

å fortelle jeg. Så vær så snill, ikke si at jeg henger meg fast i fortiden, for det er sånn jeg har fått min livserfaring.

Og det er det som har gjort meg til den jeg er i dag.

 

Fortid er fortid, men minnene er det for alltid <3

 

Klem JT

 

 

 

 


0

HVA SKJER NÅ DA??????

  • Dato: 13.03.2014, Kl: 14:33

Hei.

 

Utrolig kjekt med tilbakemeldinger fra fok :) Takker så mye for det.

Og for de som vil er det bare til å dele bloggen videre :)

 

Hektiske dager... Min eldste sønn sliter veldig med angst for tiden.

Har vert i kontakt med barnepsykologen (som er et helt fantastisk menneske). Han gir gode råd

og veiledning til oss. Vet ikke hvor vi hadde vert i dag uten han!

Har også vert i kontakt med legen vår som ikke helt forstår alvoret i en sånn sak.

Barnevernet, skolen og ppt skal sette igang tilltak.

Skolen vil at min sønn skal på sinnemestringskurs hos ppt. Mens barnepsykologen mener

at dette er noe som må kartlegges før vi setter igang med noen store tilltak. Jeg kjenner jeg blir litt forvirret

i denne saken. jeg har lyst å hjelpe min sønn, men føler at det er mer fokus på hva som er galt her hjemme,

enn å prøve å hjelpe han med grunnen til at han sliter med angst.

Jeg vet at min sønn har det godt her hjemme. Han har faste rutiner og god regler.

Vi tar han med en myk hånd, og er veldig forsiktig med han. Min mann sier at jeg noen ganger er altfor snill

med han, Men jeg føler jo at jeg skylder min sønn alt i hele verden.

Det var jo ikke hans feil at faren var voldelig.

 

Noen ganger etter at han har hatt et angst anfall legger jeg meg ned i sengen med han og holder rundt han.

Tørker de små tårene hans. Og da kan det plutselig komme frem hvorfor han er så lei seg og sint.

Han husker så mye. noen episoder har brent seg fast i min sønn sitt minne.

 

Han står i døråpningen til soverommet mitt og ser at faren står over meg i sengen, med en pute over ansiktet mitt.

Han ser at faren prøver å kvele meg. Han tror det at siden jeg ikke hadde stått opp den morgenen så blir faren sint

og skal straffe meg.

Men det som egentlig hendte var at, dagen før var jeg på kino med min beste venninne og mannen hennes.

Jeg hadde så lyst å gå ut noen timer, å gjøre noe. Men jeg fikk ikke lov. vi diskuterte i mange timer om at

jeg skulle reise direkte på kinoen og komme rett hjem etterpå. Til slutt fikk jeg lov, under tvil.

Jeg koste meg veldig på kinoen. Etterpå ble vi stående ¨å prate litt for lenge, så jeg ble vel kanskje 30-40 min

forsinket hjem.Når jeg kom hjem var min eksmann sovnet. Jeg gikk å la meg til å sove jeg også. Og tenkte vel

at siden han ikke satt våken å ventet på meg, var han ikke sint på meg. Men så våkner jeg av at han står å

skriker til meg, det er tidelig om morgenen. Jeg hadde vert ute altfor sent, og hadde ikke respektert hans meninger.

Jeg hadde helt sikkert vert å hatt sex med en av de som var på kinoen.( Min sønn hadde våknet av dette bråket. )

Jeg måtte komme meg opp av sengen og ta meg av hjemmet mitt, og ikke være så lat. Jeg kunne ikke prioritere å

være ute med venner, komme sent hjem og forvente at han skulle ta seg av alt i huset i tillegg. Var jeg ute sent måtte

jeg bare finne meg i å stå tidelig opp. Jeg hadde tross alt fått fri til å gå ut i 2-3 timer, mens han hadde vert hjemme å

passet vår sønn (som sov når jeg gikk, og fortsatt sov når jeg kom hjem).

Jeg ble sint for at han hadde vekket meg på den måten, men begynnte å be om unnskyldning for at jeg hadde

vert sent ute, og at jeg ikke hadde stått tidelig opp. Men han ble bare sintere og sintere på meg.

Jeg hadde jo ikke kommet meg ut av sengen engang. Så hopper han opp i sengen og tar puten sin å trykker ned i ansiktet mitt.

Jeg skriker så høyt jeg kan. prøver å vri meg unna, til ingen nytte. Jeg vet at jeg må bare gi opp.

Jeg må spare krefter, sånn at jeg ikke dør. Jeg blir roligere og roligere og kjenner at jeg holder på å forsvinne.

Jeg føler meg svimmel og får virkelig øresus, og da tar han vekk puten. Han kler på seg og går.

I det jeg kommer til meg selv, kommer min sønn gråtende opp i sengen til meg. "Jeg skal passe på deg jeg mamma"

sier han. Han tørker vekk tårene mine og legger seg godt ned i sengen med meg.

 

Dette er noe som brenner seg fast i minnet til min sønn. Han har mye flashback fra denne dagen.

Men etter mye behandling har han kommet mange skritt videre.

Men han trenger mye hjelp fremover.

Jeg gjør så godt jeg kan for å hjelpe han. Og kommer alltid til å gjøre alt jeg kan for å hjelpe han.

 

Vi trenger mange fler fagpersoner rundt i kommunene for å hjelpe familier som blir utsatt for vold!

Vi trenger et system som fungerer bedre enn det som er i dag.

 

Takk for at du leser dette :)

 

Klem JT


2

Tusen tanker....

  • Dato: 12.03.2014, Kl: 13:53

Hei.

 

Jeg har mange ganger tenkt på hvorfor det var jeg som måtte gå igjennom dette.

Hvorfor kunne ikke jeg være den som reiste rundt i verden å opplevde livet.

Jeg hadde også lyst å studere i utlandet. Ha mange gode venner, og ha det gøy.

Jeg hadde vel ikke det beste gangspunktet til å nå dit.

Igjennom hele ungdomskole slet jeg men å ha venner. Jeg hadde noen få, men jeg

mistet en god del ganske tidelig. Jeg var mye alene. Prøvde å passe meg inn, men jeg var

ikke den som var populer å være med. Jeg var kraftig og lite pen. Ikke en person folk ville bli sett

sammen med. Jeg ble kjent med en som i dag er en av mine beste venninner. Hun var vel i samme

situasjon som meg. visste ikke helt hvor hun hørte til. Hadde blitt mobbet en del igjennom skolen og

ville bare ha noen som kunne være hennes venner. Vi hadde mye gøy opp igjennom tennårene.

Men så traff jeg jo min eksmann. Og det i en alder av 17 år. Jeg gikk læretiden min sammtidig.

Og opplevde mye vondt gjennom hele læretiden. Jeg hadde en sjef i læretiden min som jeg er utrolig

glad i. Hun var streng med meg, men på en god måte. Hun ga meg håp om at jeg skulle klare å fullføre

utdannelsen min. Jeg kan virkelig takke henne for at jeg klarte det!

Når meg og min eksmann ble sammen mistet jeg nesten alle mine venner igjen. Han holdt meg for det meste

inne, eller så var jeg jo på jobb. Jeg lærte fort at det var jeg som skulle skaffe penger til mat og husleie.

Så jeg jobbet meg nesten i hel.

Men hvordan så han at jeg var et lett bytte. Sender vi mennesker som ikke har det så greit ut signaler om

at jeg er lett å manipulere??

Jeg ønsket bare at noen kunne være glad i meg, at noen ville være sammen med meg.

Det var vel det signalet han plukket opp og brukte mot meg.

 

Hadde jeg vert i den situasjonen om jeg hadde vert litt tøffere i trynet tideligere i tennårene??

Eller hadde giddet å gå videre på skole for å få meg en høyere utdannelse???

Det var jo ikke det at jeg var dum som gjorde at jeg valgte en mann som han, men at jeg trengte

noen som kunne fylle det tomrommet som jeg hadde i hjertet mitt.

Jeg hadde jo tideligere hatt "kjærester". Men ingen av dem var egentlig glad i meg.

Jeg var bare en utav mengden. Jeg var hodestups forelsket i en jeg var sammen med i noen mnd,

men han ville ikke ha meg han heller. Jeg var aldri god nok noen plass.

 

Det er ikke lett å være ung. Mange tar dårlige valg. Jeg var ikke noe populær, eller en som folk

brydde seg om. Jeg kan ikke skylde på lærerene, de gjorde no bare jobben sin. Mamma og pappa

gjorde så godt de kunne.

Vi skulle på klassetur til england i 10 klasse. Alle sov på rom med noen. Jeg måtte sove alene. Ingen hadde

lyst å dele rom med meg. Når vi skulle ut å gjøre forskjellige ting, gikk jeg alltid alene. Selv om vi ikke fikk lov å gå

rundt i england alene. Jeg ble liksom glemt.

 

Da er det kanskje ikke så rat at jeg falt for en som kunne tilby meg å være glad i meg.

En som sa han elsket meg... Jeg ble et lett bytte.

 

Noe å tenke på folkens :)

 

Klem JT

 


0

Grubler...

  • Dato: 11.03.2014, Kl: 22:56

Hei.

http://www.bufetat.no/Documents/Bufetat.no/Familievern/Skriftserie/Familievern%202010-01.pdf

Er dette en spøk??

Hvordan kan familivern kontoret anbefale at noen skal finne sammen igjen etter å ha blitt

utsatt for vold??

Det er jo synd at familier blir revet fra hverandre, men jeg personlig kunne aldri prøvd det

engang.

Selfølgelig hadde jeg lyst at vi skulle bli en familie igjen. Jeg holdt på å gå tilbake

100 ganger. Men jeg visste at han kom aldri til å slutte å være utro eller å misshandle meg.

Jeg visste også at han kom til å være fantastisk i perioder.

Han var så utrolig fantastisk i perioder, og det var de periodene jeg gledet meg til hver

gang han banket meg gul og blå.

Jeg lengtet etter at han skulle smile og le og tøyse rundt med vår sønn. Det var da vi var

en familie.

Men når de stundene blir sjeldnere og sjeldnere betyr det at vi ikke kan leve slik lenger.

Ingen har lyst å stresse hele livet for å tilfredstille noen som aldri blir fornøyd.

Som straffer deg hvis du gjør små feil i hverdagen. Hadde det bare vert ord han straffet meg med

hadde jeg holdt ut lenger, men når den du elsker løper etter deg rundt i huset for å få tak i deg.

Bare for å straffe deg, for en dum ting som at det som er i vaskemaskinen er på feil plass,

da er det ikke verdt å kjempe for.  Det gikk ikke bare utover meg. Min sønn prøvde å beskytte meg

mot faren, men faren tok tak i min sønn og kastet han i veggen for å få tak i meg.

Vaskemaskinen fylles ikke på den måten.... jeg hører ordene i hodet enda.

Han tok tak i hodet mit og dunket det hardt i veggen flere ganger, jeg mistet balansen.

faller sammen på gulvet og gråter. Det hindret aldri han å slutte, han sparker meg i magen,

i lårene og armen. Han tar rundt halsen min og klemmer til. Jeg får ikke puste. Jeg vet at jeg må

holde meg rolig, jeg kan ikke dø nå. Han slipper taket rett for jeg besvimer. Og så går han.

Hver gang han gjør dette kryper min sønn inn i armene mine for å trøste meg.

Det er ikke hans jobb å trøste sin mor, men han har fått den største oppgaven en liten gutt på 2-3 år

kan få.

Dette er nok grunnen til angst anfallene han opplever enda. Men vi har kommet så mye lenger.

Bare tryggheten med å ha to glade foreldre i samme hus har gjordt han til en lykkeligere gutt.

Stabilitet er det som må til.

Og vi har en mye lysere fremtid enn jeg noen gang hadde håpet på, takket være et valg.

Et valg som skulle endre livene våre og gjøre oss til en lykkelig familie.

 

Takker for i kveld.

Klem JT

 

 


2

Tirsdags utfordringer :-)

  • Dato: 11.03.2014, Kl: 12:09

Hei 

Det er mange som sitter der ute og vet hva jeg har gått igjennom. 

Som sitter å ønsker et bedre liv. Men ikke klarer å rive seg løs fra

det livet de lever nå. Jeg var en av de. Men livet blir bedre når du

slipper å frykte for liv og helse. Når du har lov å ha egne meninger.

Når du kan gjøre det du vil. Det er jo ditt liv.

 

Dagen etter at politiet kom å hentet min eksmann, ringte barnevernet.

De må kontakte den som er blitt utsatt for vold, når det er barn i 

familien. Jeg har lært meg igjennom hele denne prosessen at jeg

var nødt å være ærlig. Så jeg la alle kortene på bordet. 

Jeg følte meg som en elendig mor. Jeg hadde utsatt min kjæreste

sønn for en voldelig far. Jeg trengte hjelp til håndtere et barn som hadde 

sett mye vondt. Jeg tok i mot alt de kunne tilby meg. Jeg var jo livredd

for å miste min sønn. Vi ble enig om at bup måtte inn og vurdere saken.

Jeg fikk kontakt med en meget dyktig barnepsykolog. Han filmet

samspillet mellom meg og min sønn. Og det var jo ingen samspill.

Han involverte ikke meg i leken sin. Han kom ikke til meg for trøst.

 

Vi startet opp med kursing og samtaler. Etter noen år filmet han 

oss igjen. Det var helt fantastisk å se hvordan vi hadde nærmet oss.

Vi hadde funnet hverandre. Jeg forstod hvorfor han hadde vert utagerende.

Og veldig aktiv. Jeg er evig takknemlig for at denne barnepsykologen

tok meg på alvor. Han trodde meg og hjalp meg igjennom en tøff tid

med en sønn som ikke forstod noe av hva som hendte rundt han.

 

Min sønn sliter fortsatt med angst og vonde minner. 

Men nå er jeg blitt så trygg på min rolle som mamma, at jeg

takler nesten alt som kommer. Det er vondt å få tlf fra skolen

at han har det vondt. Han er redd for at jeg skal forsvinne.

Han er redd for at jeg ikke skal komme hjem. At han blir alene.

Et barn fortjener å være trygg. 

Selv om han har vert trygg i mange år, kommer det perioder med 

Flashback og vonde drømmer. 

 

Som mor får jeg vondt av å vite at jeg kunne unngått dette, hadde jeg

bare gått ifra min eksmann tideligere.  

Barn blir mer skadet enn vi tror. Selv om bi prøver å sjerme dem,

så får de det med seg. Når jeg har det vondt får barna det vondt. 

 

Ta kontroll over ditt eget liv. Det er bare du som kan gjøre noe med

din egen lykke.

 

Klem JT

 


2

Mandags tanker :)

  • Dato: 10.03.2014, Kl: 22:44

Hei alle sammen.

Så var det mandag igjen :) liker egentlig mandager jeg :)

Da er liksom hverdagen der igjen :) de faste rutinene på plass igjen og alt er som det skal.

 

Noen ganger når jeg går rundt i huset her så tenker jeg på hva jeg kan skrive om.

I dag har jeg bare tenkt på vennskap. hvor verdifulle venner virkelig er.

Her jeg bor nå har jeg ingen venner å gå til. Dette er prisen jeg må betale for

at jeg og min familie kan være trygg. Det var veldig tøft for familien og vennene mine at vi

flyttet. Men jeg vet at de forstår hvorfor. Og hvor viktig det var for oss å flytte til en plass vi

kunne være lykkelige sammen.

 

Den virkelige verdien av venner fikk jeg vite en søndag for snart 5 år siden.

Jeg hadde fortalt til mine to beste venninner, (de eneste jeg fikke love å være med)

hvordan jeg hadde det hjemme. de var rystet begge to, og de sa at de var redde for meg.

Denne søndagen skulle bli den beste og verste dagen i mitt liv.

Jeg hadde hjulpet en tideligere syk kollega å handle noe greier på søndagsbutikken. Etter det satt vi i solen

å spiste is, min sønn løp rundt å koste seg. Jeg husker at jeg skulle ønske at min sønn alltid hadde vert så lykkelig.

Jeg kjørte min kollega hjem og kjørte alt jeg kunne hjemover. jeg visste at jeg var sent ute, og jeg hadde ikke

fortalt hvor jeg hadde vert.

Da jeg kom hjem var klokken litt over halv 8. Ingen var hjemme, han er på jobb tenkte jeg og ble lettet.

En venninne ringte og lurte på om vi skulle ta en røyk. I det jeg legger på med venninnen min kommer

han inn døren. Sint... Jeg hadde vert ute altfor lenge. Jeg hadde ikke respekt for vår sønn sine rutiner.

Og jeg hadde sikkert vert å hatt sex med alle mennene jeg fant på veien.

Etter at alle de verst tenkelige ordene hadde forlatt dette udyret, gikk jeg ut.

Der var min venninne kommet også. Vi satte oss utenfor huset og røykte. Jeg var helt ifra meg, ville ikke

dette lenger. Orket ikke mer.

Venninnen min ringte en annen venninne, som kom bort til oss med en gang.

Vi ble sittende å planlegge hvordan vi skulle gjøre dette. Jeg skulle gå inn å hente min sønn,

og så skulle jeg reise til min venninne, der jeg kunne bo noen dager.

Vi gikk inn i huset, men ble møtt med en illsint mann som mente at jeg var en hore og en løgner.

Han hadde aldri snakket slik til meg forran andre. Jeg stod imot og hadde bestemmt meg for at

nå skulle vi ut av dette. Jeg skulle hente min sønn. Men han var så sint og tok tak i venninnene mine

og kastet de ut døren. Den ene venninnen min ble skadet i ansiktet på veien ut.

Jeg løp. Jeg visste at hvis han fikk tak i meg nå, ville han drepe meg! Vi løp. Den ene venninnen min

ringte politiet på veien. Politiet trodde vi tullet med dem. Og ville legge på. Men de kom for å se hva dette var.

Når de først forsto at dette var alvor, grep de inn. De gikk 5 mann inn i huset for å ta han med seg.

Jeg var livredd hele tiden. jeg visste at hvis han nå får tak i meg kommer han til å drepe meg.

Jeg satt hele natten sammen med mine venninner å forklarte meg til politiet.

 

De holdt han i 2 dager. Når de slapp han ut var jeg helt ødelagt. Jeg fikk ikke sove, jeg klarte ikke å slappe

av. Jeg hadde noen hos meg hele tiden. Men jeg måtte igjennom en sorgprosess, samtidig som jeg

var livredd for at han skulle komme tilbake. Alle rundt meg ville at jeg skulle reise på krisesenter.

Men for meg var ikke dette en god nok krise til å reise dit. Og hva kunne de hjelpe meg med da, tenkte jeg.

Jeg hadde aldri trodd at det var så vondt å gå fra noen.

Selv om jeg hadde hatt mange vonde år, kunne jeg ikke forestille meg den smerten å gå.

 

Takket være venner og familie klarte jeg å komme meg på beina igjen.

Jeg var redd for å være borte fra jobb. Jeg visste at jobben ikke likte at jeg var lenge vekke.

Jeg burde nok vert borte lenger, men jeg klarte ikke det heller ( Jeg fikk jo vite i ettertid at

min eksmann hadde hatt et forhold til ganske mange som jeg jobbet med, som gjorde utslag

i at jeg sluttet ).

 

Alle forventet at alt skulle være bra, nå som jeg var fri. Men jeg hadde jo så mange vonde minner.

så mye som ikke ville gå vekk.

Men takket være mine modige venninner så sitter jeg her i dag og kan dele min historie.

Jeg hadde nok lagt i en kasse under jorden hadde de ikke reddet meg.

Dette er hva ekte venner gjør for hverandre.

 

Hvorfor finnes det ikke et system som fanger opp slike saker fra det minuttet noen ringer til politiet?

De burde ha et sammarbeid, med leger, psykologer, barnevern, advokat og øknomisk veiledning . En krisepakke.

Ikke bare der og da, men et system som hadde fulgt med i mange år fremover. Da hadde ikke så mange fryktet

for sitt liv, og trukket anmeldelsen. Hva er det som skjer i dette som kalles verdens rikeste land.

Hvorfor kan ikke vi ta vare på våre egne før vi hjelper alle andre.

 

Dette er i hvertfall noe å tenke på folkens :)

 

Takker for i dag Klem JT


6

Søndagskos :)

  • Dato: 09.03.2014, Kl: 21:42

Hei :)

 

I dag har vi hatt en fin dag, med familie besøk. Ungene har storkost seg. Godt å se

hvor gøy de har det sammen med " nesten" søskenbarna sine :)

 

Tusen takk for fine tilbakemeldinge både her og privat.

Dere rører mitt hjerte :)

Folk sier at jeg er så tøff, men jeg er faktisk ikke så tøff (kanskje litt tøff da).

Jeg tok bare et valg. Jeg valgte et bedre liv for meg og min sønn. og det fikk vi :)

 

Når jeg snakker om valg. Det sitter så utrolig mange mennesker der ute, som har det sånn

som jeg hadde det. De har så lyst å komme seg ut av dette voldelige forholdet.

Men de klarer ikke å gi slipp. De har ikke selvtillit nok til å gjøre det.

 

Jeg var jo blitt opplært av min eksmann til å gjøre sånn som jeg fikk beskjed om.

Ellers fikk jeg straff.

Straffen ble et pressmiddel til å få meg til å gjøre det han ville.

Jeg gjorde aldri ting godt nok, og jeg var ikke god nok for noen andre enn han.

De gangene jeg var drit lei og ville gå ifra han, sa han at jeg måtte tenke på

vår sønn. At han ikke kunne vokse opp med oss hver for seg. At han kom til bli ødelagt hvis vi

gikk fra hverandre. Så han brukte min dårlige samvittighet til å bli hos han.

Han gjorde meg også totalt økonomisk avhengig av han.

 

Han sa også at hvis jeg gikk til politiet kom han til å drepe meg. Og det kunne jeg ikke risikere,

Hva ville skje med min sønn da. Dette visste han hele tiden, at jeg tenkte. Og brukte det ofte mot meg.

 

Etter at jeg gikk i fra han, fikk han besøksforbud. Men dette brydde han seg ikke om.

Han fortsatte å kontakte meg. Jeg ble livredd, han sa jo at han kom til å drepe meg hvis

jeg sa i fra til politiet. Han sa hele tiden at jeg kom til å få problemer med politiet,

og at aldri kom til å høre på meg, Jeg var så redd for mitt liv og min sønn sitt liv,

at jeg gikk å trakk anmeldelsen mot han. At hun hos politiet godtok min forklaring

bekymrer meg veldig. Det er nok ikke bare meg som blir redd og trekker en anmeldelse

mot den du har delt et liv sammen med. Hvorfor finnes det ikke et system som kan hjelpe

disse menneskene?

Jeg fikk etter en tid voldsalarm. Men dette stoppet ikke han å kontakte meg.

Han prøvde å komme seg inn i bilen min på en parkeringsplass en gang.

Og prøvde å kjøre over meg og en venninne utenfor huset til en annen venninne.

 

Da jeg traff min nåværende fantastiske mann, fortalte jeg han alt om denne galne eksmannen min.

Vi ble enig om at vi måtte flytte LANGT vekk. En plass der jeg kunne få fred. Der han ikke

alltid måtte bekymre seg for meg. Det var det tøffeste valget jeg har tatt etter at jeg gikk i fra

min eksmann,men jeg angrer ikke. Det reddet meg, og min selvtillit.  Vi tok et valg.

Et valg om et bedre liv.

 

Jeg trodde aldri at jeg kunne klare meg alene. jeg ønsket et annet liv, men jeg var redd. hele tiden.

Jeg levde et liv som mennesker i kriserammede land. Jeg var bekymret for livet til min sønn og meg.

Men jeg klarte det. Alle klarer det. Det er bare å bestemme seg for :

hvordan vil du leve livet ditt? Hva er drømmene dine?

Livet er for kort til å leve det ulykkelig.

 

Ha en fin kvled :)

Klem JT

 

 

 


4

LØRDAG :)

  • Dato: 08.03.2014, Kl: 20:55

Hei folkens :)

 

Gårsdagens sjokk opplevelse med barnebesøk, har lagt seg og en ny dag

med nye utfordringer.

 

Gratulerer til alle kvinner der ute i dag er det kvinnedagen.

Jeg vet at jeg erter på meg noen feminister nå, men jeg må bare si at :

"bak en sterk kvinne står en enda sterkere mann"

 

Av egen erfaring er dette realiteten.

 

Når jeg var gift med min eksmann, var jeg en person som godtok for mye.

Jeg hadde ikke egene meninger, jeg turte aldri å ha egne meninger.

Når du er 17 år og blir fortalt hvordan du skal oppføre deg, snakke og hva du skal mene,

da blir det bare sånn du tror verden er. Jeg kunne aldri nekte å gjøre noe jeg ikke ville.

Jeg kunne aldri trosse min eksmann, da fikk jeg straff. Han kunne vri rundt armene mine,

ta kveler tak på meg eller banke meg skikkelig.

Noen ganger tok han beltet sitt og smalt det over hendene mine eller der han traff meg,

noen ganger kunne han ta andre gjenstander å slå meg gul og blå.

Dette ble livet mitt i 6 år. Jeg visste hvordan jeg skulle gå, snakke og oppføre meg.

Men hvis jeg var 5 min for sen hjem eller hadde glemt å gjøre noe veldig viktig i huset,

som å gå ut med søppel. Da var det bare å løpe. Jeg så at pannen rynket seg og øynene

ble svarte. Jeg hadde alltid skoene stående nær døren. Han låste alltid døren så jeg slapp

ikke alltid unna, men mange nok ganger måtte jeg løpe med skoene i hånden eller bare

barfot ut av huset. på flukt fra en som intenst ønsket å drepe meg. Og det fordi at jeg

glemte å gå ut med søppelet. Hvis han hadde vert utro, var det alltid jeg som fikk skylden,

jeg ga ikke nok av meg selv. Selv om han aldri innrømmet at han var utro, så visste jeg det.

Men jeg kunne aldri si noe. Jeg trodde på han, jeg todde at jeg ikke ga han nok.

og prøvde å være bedre, snillere og tilfredstille han på alle måter.

Hvis jeg var 5 min for sen hjem,hadde jeg hatt sex med halve bygden og

alle mennene på butikken.

Det å levet et slikt liv er slitsomt. jeg sov aldri godt, og følte meg veldig alene.

 

Når jeg traff min nåværende mann, visste jeg ikke hva det ville si at noen virkelig elsket

meg. MEG av alle kvinner i hele verden, så elsket han meg.

Jeg ble veldig redd. Veldig rart sien noen. Hvordan kan du bli redd for at noen elsker deg???

Jeg var redd for at han også plutselig skulle bli et udyr. Jeg ble som en tennåring igjen,

prøvde meg frem på hva jeg kunne si og ikke. Han ble sint, men la aldri en hånd på meg.

Jeg vet at hvis ikke han elsket meg, hadde han rømt for lenge siden.

Han har gjort meg sterk. Han har fått meg til å se hva kjærlighet er.

Han gir meg den tryggheten som vi alle mennesker fortjener i et forhold.

Han respekterer meg for den jeg er.

Jeg klarer å stille opp for meg selv, og godtar ikke at noen behandler meg urettferdig.

Jeg vet at han blir oppgitt og irretert på meg innimellom, men jeg vet at uansett hvor

uenig vi er og hvor sinte vi er på hverandre, så kommer han aldri til å gjøre meg noe vondt.

Fordi at han ELSKER MEG. Og vi har lov å være uenig. Det er da vi virkelig viser hverandre at vi

virkelig bry oss om hva den andre gjør. I stedet fo å¨være likegyldig og ikke bry oss.

 

De siste årene i mitt liv, har vert de beste. Nå vet jeg hva det vil si å dele livet med noen som

elsker meg.

 

Men først og fremst har jeg lært meg, at det er bare meg selv som kan gjøre

de endringene i livet, som skal til for å bli lykkelig.

 

Ha en fin lørdagskveld videre :)

klem JT

 

 


hits